Vi trekker troppene tilbake!

Mentalt er vinteren er definitivt over. Vi er klare for sykkelsesong på Rallarvegen. Det er desverre ikke opp til oss når syklingen på Rallarvegen kan starte. Som med så mye annet her oppe, er det været og vinden som er sjefen. Det vi kan gjøre er å sørge for å ha oversikt over snøsmeltingen og gi korrekt informasjon til alle syklistene som lurer på når de kan begynne å sykle Rallarvegen. Derfor gjør vi som i fjor, vi skriver Rallarvegsrapporter hver uke i juni. Da må vi ut på tur - noe vi generelt sett trives med. Det som var synd var at denne turen hadde så utrolig lite med trivsel å gjøre.

Hilde balanserer på råtten snø

Som sagt er vi mentalt ferdig med vinteren. Men når det er meldt sol og turen vi skal på forbindes med at det skal bli sommer, så går det greit. Turen starter på Hallingskeid kl. 11.45. Vi hadde gledet oss, minnene fra fjorårets Rallarvegsturer er gode. Turen startet så bra, et tynt skylag forann solen kan vi leve med. Merete, som må ha glemt de brente leggene mine fra i fjor, drar opp buksebena, det er varmt. Snøen er tung å gå i, men vi skravler, tar bilder, ler og har det ganske hyggelig. At vi brukte halvannen time på å gå 2,5 kilometer sier litt om snøkvaliteten. Jeg kan huske at jeg til og med sier at jeg elsker denne tiden i høyfjellet, når elvene sprekker opp, solen skinner og sommeren er på vei. Det skulle jeg nok ikke sagt.

Her er Rallarvegen! (Foto: Merete Aarskog)

Været ga oss fingern. Før vi aner ordet av det pisker sluddet i ansiktet på oss. Optimistiske som vi er så har Merete lagt igjen stillongsen hjemme, jeg tok nikkersen. Hansker trodde jeg hvertfall ikke jeg skulle trenge. Det var så sinnsykt kjipt vær. Vi blir helt stille, ingen sier noe, det er ingenting å si. I en oppoverbakke stopper Merete, vi sier fortsatt ingenting. Jeg vet at jeg tenkte at jeg var helt enig med henne, I hear ya sista. Vi går videre, uten ord, veldig uvanlig når vi er på tur. Det er litt rart, men jeg tenkte aldr på at vi kunne snu å gå ned til Hallingskeid igjen. Jeg skulle til Finse jeg. Vi står og ser opp ifjellsiden ved Grjotrust og endelig sier Merete; skal vi gå til Grjotrust, se hvordan det ser ut i fjellsiden der, snu å gå tilbake til Hallingskeid? Jeg ble så glad. Jaaa, mission aborted eller completed og vi trekker troppene tilbake. De siste femhundremeterne opp fjellsiden er de kjipeste femhundre meterne jeg noen gang har gått. Jeg tror jeg aldri har gått så sakte på ski i hele mitt liv!

Jeg begynner å le, Merete ler også. Latterlig tur.

Vi stopper i to minutter så jeg kan spise en brødskive og litt toddy, kjempehyggelig. Mens jeg sitter der på en stein og fryser litt på henda (hanskene ligger jo på Finse) sier Merete at dette er den jævligste skituren hun har vært på i løpet av sine syv år på Finse! Jeg er naturligvis veldig takknemlig for at jeg fikk bli med på den. Turen tilbake består i effektiv gange, samme sporene som vi har gått et par timer tidligere, vi vil bli ferdige. Vi snakket lite da også tror jeg, før Merete kommenterer at sporene mine er rare. Jeg går faktisk fiskebein selv med feller. Selv om vi lo av meg var det bra hver gang vi klarte å le.

Høgda, et snømåleskilt (Foto: Merete Aarskog)

De ti siste meterne opp til Hallingskeid er like jævlige som alle de andre meterne vi har gått. Vel inne på stasjonen står Merete og ser ut vinduet; "jeg hadde heller bodd på Hallingskeid i en uke enn å gått den turen engang til". Når vi kommer på toget er humøret faktisk nesten tilbake. Merete ser på meg og sier med forundring, har du blitt solbrent i dag Hilde? Jeg syns jeg hadde sett at Merete var påfallende frisk i kinna da vi gikk der ute i piskregnet, men jeg trodde det var vinden. Nesene våre er røde.

Jeg forsøker å motivere meg til å gå neste uke...det blir vanskelig.

Hilde