Finses egen breforfører, Ronny Finsås, fikk ikke med seg at Ulvik Herad hadde organisert forhåndsstemming på Finse, for en liten stund siden. Mens vi andre tre, som bor her oppe, brukte muligheten til å stemme, var Ronny opptatt med å jobbe i Steinboligen. Valg er en av de få tingene som gjør at vi av og til føler at vi hører til i et samfunn utenfor Finse, at to personer fra kommunen kommer med et valgurne (om det heter det...?), Peisestuen er stemmelokalet, og du må forholde deg til mange navn på en listen som ingen av oss tre vet hvem er. De to fra kommunen kan ikke kjenne stor forskjell på valgurna før og etter valget, men vi har fått muligheten til å være med å påvirke hvem som skal styre i denne kommunen. Vi er en del av noe større, utenfor boblen på Finse.
Men hva med stakkars Ronny, som ikke hadde fått med seg dette? Det er ingen anna råd enn å kaste seg på sykkelen og sykle til kommunesenteret. Og jeg takket ja til å være med å sykle han i mål i Ulvik. Jeg takket riktig nok ja til dette på en fredags ettermiddag, når man han har litt lettere for å si ja, enn ellers. Det var noen smale øyner som kikket i speilet mandag kl 0630. For det er viktig å begynne tidlig, sa breforføreren. Hilde ville også være med, om ho klarte å stå opp. Og jammen klarte ho det! Det er sjelden Hilde er tidlig så oppe (det er egentlig sjelden noen på Finse er oppe så tidlig), og ho fikk til og med kjenne litt på det å være morgengretten. En ganske ny erfaring, sa ho selv.
Vi sykler til Haugastøl, i motvind og regn, på tross av at Ronny hadde lovet sol og medvind. Jeg aner uråd. Jeg syklet også alene, spesielt i oppoverbakkene, og ble derfor litt motløs. Breforføreren, som hadde lovet fint vær, forsøkte å spøke og spre god stemning. Det ble ikke godt mottatt. Eldbjørg, på Haugastøl, disket opp med kaffi og hjemmelaget knekkebrød. Det hjalp litt. Jeg ville ta toget hjem til Finse. Jeg var våt, kald og misfornøyd. De andre var også våte og kalde. Men egentlig så hadde jeg veldig lyst å sykle til Ulvik. Hver stemme teller, sa ordfører Mona. Jeg bet ikke tenna sammen, men satte meg likevel i bilen til Eldbjørg. Vi ble nemlig kjørt til Dyranut (det vil si til det punktet hvor det bare går nedover etterpå. Og da nedover på en god måte). Her i fra kunne vi bare trille ned til fjorden, og det gjorde vi. Og jeg er mye flinkere på sykle ned enn å sykle opp. Og for en fantastisk flott tur det skulle bli. Stedvis var det også tørr asfalt. Medvinden som Ronny lokket med, var der også. Og vi fikk sykle gamleveien ned Måbødalen, som var helt fantastisk flott! Vi hadde vanskelig for å forestille oss at det ikke var så lenge siden at dette var hovedveien. Det må ha vært nervepirrende å være bussjåfør på de veiene.
Vel nede i Eidfjord, hadde vi lovet oss selv en burger til frokost. Det var tydelig at "Mett & Go" ikke forventet seg en slik stor bestilling før kl 12:00, og når det i tillegg kom to eldre damer med lilla hår og bestilte to kopper kaffi, samtidig som mannen fra Coca Cola skulle skifte ut et skap, ja, da ble det for mye for den gamle mannen bak disken. 3 burger og cola, 2 kaffi til damene med lilla hår og en leverandør som skal skifte skap; HOLD YOUR HORSES!! EN TING AV GANGEN! Men vi fikk maten og kunne sitte ute å studere livet i Eidfjord noen minutter. Men vi hadde en ferje å rekke, og måtte snart sette såre rumper på sykkelsetet igjen. Jeg, som er oppvokst med å alltid rekke en eller to ferjer før den vi planla å ta, merker ferjeangsten melde seg. Jeg så ferja på andre siden av fjorden på vei mot ferjekaia. Men selv ikke adrenalinrushet fra ferjeangsten fikk meg til å tråkke noe spesielt raskere oppover bakkene. Vi rakk ferja med god margin. På ferja kjøpte vi selvsagt svele. Det var ikke MRF-svele de serverte!
På andre siden av fjorden, gjenstår bare sjarmøretappen inn til Ulvik. Fagre Ulvik! Det er utrolig fint i Ulvik! Vi kan anbefale å reise dit! Vi hadde kledd oss i riktige farger for anledningen. Grønne jakker. Vi ble ønsket velkommen av ordføreren, og Ronny fikk avgitt sin stemme til riktig parti. Hver stemme teller.
Vi kunne ha syklet videre til Voss, men det viste seg at det gikk en buss. Digg! Buss til Voss it will be, then.
Vel fremme på Voss fikk vi et innblikk i hva skibomsene gjør når det ikke snør. De sitter på Ringheim kafe og spiser norsk husmannskost (dog ikke så hjemmelaget) og napoleonskaker etter arbeid. Men det var veldig hyggelig å møtes der, Kjøttulf :-)
Toget var tilbake på Finse 1815. 12 timer etter at vi stod opp. Og vi gratulerer Ulvik Venstre med et godt valg i går. Hver stemme teller.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar