I fare for å gjenta oss selv; alle gode ting er tre!

Ja, i fare for å gjenta oss selv så gjør vi det og sier at alle gode ting er tre. Forrige gang denne tittelen passet på et innlegg var da vi skrev om svenske navnetradisjoner. Det aller tøffeste i Sverige er jo naturligvis å ha tre navn.  Men det aller tøffeste (hvertfall for meg) på Finse er å sykle Rallarvegen tre ganger på fem dager. Noe jeg var så heldig å få avslutte denne sykkelsesongen med å gjøre.

Det startet med visningstur, 15 mennesker fra ulike norske bedrifter ankom Finse en torsdagkveld klare for å ta fatt på Rallarvegen dagen etter. Det er første gang jeg arrangerer visningstur, så jeg var ganske så spent. At de ankom i snøstorm var jo også et usikkerhetsmoment for sykkelturen. Arrangementet ble kickstartet med en velkomstdrink i Peisestuen, der hadde vi muligheten til å bli bedre kjent før vi satte oss til bords. At denne gjengen lot meg stå for all pratingen satte jeg stor pris på. Til middag var jeg tørr i munnen og tenkte at dette kunne bli to slitsomme dager. Men det løsnet under middagen og jeg pustet lettet ut, lot de andre stå for pratingen og passet på å le når det var forventet. Et av parene som var med på turen hadde ti års bryllupsdag denne dagen og under middagen måtte de to selvfølgelig opp på stolene sine og gi hverandre et bekreftende bryllupskyss. Vi andre klirret i glassene og jeg slappet endelig helt av og lo. Med ti cm snø på Finse ble det tidlig avgjort at vi tar toget til Hallingskeid og sykler derfra. Vi syklet til Flåm i sol og ankom after-bike med ølsmaking og nydelig lunsj på Ægir Bryggeri.

Det ble ingen tid til hvile etter turen. På fredag kveld ankom 25 vakre sjeler fra hovedstaden, gamle venner, nye venner og noen med følge. Mamma og pappa har mang en gang stilt meg spørsmålet "Blir dere aldri ferdig med å feste sånn som dere gjør". Som 30 åring svarer jeg muntert at jeg er redd vi aldri blir ferdig med det. Innad i gjengen har vi snakket om hvilken fantastisk gjeng vi er, spesielt når vi er på tur sammen. Som alle andre vennegjenger er vi den aller beste. Mange har kjent hverandre siden 1. klasse på barneskolen, men vi er enda ikke lei av hverandre, tvert i mot. Og helgen blir en fest, 30 er de nye 20 årene. At vi igjen måtte ta toget til Hallingskeid og sykle derfra, ga oss ekstra god tid på Ægir Bryggeri. Farlig. Det var en lystig gjeng som satte stor pris på å få lov å gå ut å ta bilder ved Kjosfossen på Flåmsbana på vei til fjells igjen....tæææææijk pictsja!

Tææææijk pictcha ved Kjosfossen. Foto: Ingrid Linjordet

Og når man har sendt denne fantastiske gjengen tilbake til sine leiligheter og sitt hverdagsliv i Oslo, ja så er det vel på tide å samle en ny fantastisk gjeng og dra på tur. Og hva passer vel bedre enn en sykkeltur på Rallarvegen? Tirsdag var det personalet ved Finse 1222 som skulle til pers. Værmeldingen var ikke helt på lag med oss, men vi bestemte oss allikevel for at vi skulle sykle hele veien fra Finse til Flåm. At vi syklet med snøen piskende i ansiktet rundt Fagernut syns vi bare er tøft, i ettertid hvertfall. Og nok engang avsluttes turen med after-bike rundt den varme peisen på Ægir Bryggeri med en iskald Indian Pale Ale i hånden. I det jeg satte meg godt tilrette foran peisen fastslo jeg i mitt stille sinn at jeg var blitt en stamgjest på Ægir.

Og for personalet var denne turen langt fra over. Vi dro videre på jakt etter flere vakre naturopplevelser og ankom Østerbø på kvelden. Vi begynte å kvinne og manne oss opp til å gå Aurlandsdalen dagen etter. Det ble ikke veldig sent den kvelden, men det var mange som var trøtte i trynet da vi møttes til frokost på onsdag. Den dagen vandret vi. Og vi vandret og gikk og vandret og gikk litt til. Aurlandsdalen er en fantastisk tur. Matpakkelunsjen inntaes på Sinjarheim, i tradisjon tro. Merete hadde lovet oss alle at det var en time fra Sinjarheim til endestoppet Vassbygdi. Jeg kunne ane litt motløshet i blikkene på noen av oss da vi fant ut at det er to timer derfra. Men alle var enige i at det var en fantastisk tur, tror jeg. Svenskene har noen ganger litt problemer med å forstå denne fjellvandringen vi nordmenn er så opphengt i.

Sykkelsesongen er over. Foto: Mikael Svensson

Og nå er vi ganske sikre på at vi ikke skal sykle Rallarvegen igjen før Rallarvegsrapportene skal skrives i juni 2012. Det er faktisk greit for meg. Og når vi nå har avsluttet Rallarvegssesongen er det synonymt med at vi blant annet har tid til å skrive blogg igjen. Jeg har sakte men sikkert begynt å forberede vinterpelsen og er klar for at snøen skal legge seg. Vi elsker vinteren på Finse!

Hilde