Så er vi der igjen...

Det er nesten tomt på Finse. Vi er kommet til den tiden hvor man har oversikt over hvem som er her. Med mindre noen har sneket seg av toget uten at jeg så det fra mitt kontorvindu så er vi altså nøyaktig åtte stk på Finse nå. Fem av disse jobber her oppe og tre av de er hyttefolk. En av de som jobber her oppe nå er meg, Hilde. Da jeg kom på jobb i dag måtte jeg lage kaffe selv. Og når det er frustrerende så skjønner dere hvor godt vi har det her til vanlig.

Og når jeg sier "så er vi der igjen" så mener jeg at alle ansatte og alle gjester har forlatt oss og at hotellet forfaller, spesielt kjøkkenet. Men nå har jeg gjort noe skikkelig lurt, jeg tror vi snart kan kalle meg rutinert. Tidligere har vi blogget om hvordan all maten på kjølen råtner og om at vi til slutt må bite i det sure eplet og kaste den illeluktende råtne maten. I går kastet jeg ca. 15 Jøkulbrød som allerede hadde begynt å få grønnhvitt skjegg. I dag gikk jeg bananas på kjølen, bedre føre var. Jeg har kastet kaksmet, vaffelsmet, salat til 20 personer, biffstykker som var stekt og biffstykker som ikke var stekt, spekeskinke fra en tidligere frokost og desserten fra forrige fredag. Det var en lettelse å få tatt dette før det begynner å lukte. Smet er forresten det svenske ordet for røre om noen var usikre. Og når man da har tømt alt dette så starter man i oppvasken. Jeg er nok ikke den som er mest bevandret på storkjøkkenet her oppe, men jeg vet hvordan oppvaskmaskinen funker. Det vil si så lenge den funker som den skal. Med engang noe begynner å pipe så friker jeg ut og stikker. Det skjedde selvfølgelig i dag. Jeg forlot åstedet med vaskemaskinluken åpen og ryddet opp i resten av kaoset. Jeg bestemte meg for å gå på kjølen og sjekke at alt som kan råtne innen kort tid er borte. Når jeg kommer ut igjen hører jeg at oppvaskmaskinen er i gang igjen. Jeg går bort dit for å si fra til den som hadde satt den i gang at den ikke var helt i balanse. Der var det selvfølgelig ingen så jeg gikk på kontoret for å spørre om Ina hadde satt den i gang. Det viser seg fort at jeg er "alene" på hotellet.

Det hele kan naturligvis forklares med at denne luken er så tung at den faller ned, da starter jo maskinen automatisk. Men det er en utrolig kjedelig forklaring. Jeg liker tanken på at vi kanskje ikke vet helt hvor mange vi er på Finse. Det sies jo at Alice Fangen (hotelldirektør 1909) liker å være på kjøkkenet og passe på at alt går riktig for seg. Det er jo i tilfelle utrolig snilt av Alice å hjelpe meg med oppvasken. Hun forstod sikkert like lite som meg da det pep og syns det var dumt å gå fra halvgjort arbeid. Litt ubehagelig er det allikevel å sitte på kontoret med ryggen til all denne mystiske aktiviteten på Finse 1222. Og før jeg går hjem skal jeg inn og sjekke at Alice har fått gjort unna all oppvasken, jeg håper det.

At jeg får vondt i sjelen av å kaste så mye mat hører hjemme i en annen type blogg, vi skriver jo tross alt bare om hverdagslivet på Finse. Og i morgen slipper jeg og åpne døren til kjølen med frykt for å finne et kjøttstykke som snart går til søppelkassen selv. Forhåpentligvis er det Alice som tar oppvasken i morgen også, for vi er ikke så gode på å rydde etter oss.

Hilde