Hvertfall når man bor i østenden av perrongen og skal til hotellet. Man hører jo at det knaker i husveggene og man kan kjenne hvordan vinden tar tak i bygningene. Utsikten fra stuevinduet er hvit, man ser ikke engang hotellet som ligger hundre meter unna. Man vet jo hvordan det er der ute, men igjen går man ut av huset med munnen åpen.
Og man vender ryggen mot vinden for å få igjen pusten. Som regel konkluderer man med at det er like greit å bare gå baklengs på jobb på slike dager. Om togsporene er snødd igjen må man navigerere etter stasjonen. Å runde hjørnet på stasjonen er den største utfordringen. Der ligger det speilblank is og vindkastene er ekstra sterke. Men vi overlevde turen til jobb i dag også.
 |
| Juletreet har fått vestavindsvingen i toppen |
Nå sitter jeg og gruer meg til å gå på stasjonen for å sende to pakker. Å komme seg bort dit er intet problem, med vinden i ryggen tenker jeg man er der før man vet ordet av det. Å komme seg tilbake på jobb derimot er en ny kamp. Men så kommer man inn på hotellet til ferdig pyntet juletre, to brennende adventslys og lukten av nyskrellet mandarin. Roen senker seg og vi vet at vi er på rett sted. Her er det skikkelig julestemning.
 |
| Julestemning på langbordet |
På lørdag tasset jeg over perrongen i en meter snø, ordentlig puddersnø. Og Merete måtte svømme inn i sitt eget hus på kvelden. Hos henne er det slik at all snøen hovedsaklig legger seg rett foran døren. I stedet for å begynne å grave bort snøen, bestemte Merete seg for å svømme gjennom snøen, hun stupte i det, fant dørhåndtaket og da hun kom seg inn var hun SÅ glad....
 |
| Merete ønsker seg snorkel til jul... |
Nå bærer det bort til stasjonen for min del, julekalendervinnere venter på pakkene sine, snøstorm er ingen unnskyldning her oppe.
Hilde
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar