mandag 27. juni 2011

Manda morra blues!

Livet på Finse går sin rare gang. Merete har i et tidligere innlegg beskrevet denne litt rare måneden juni. Juni er måneden hvor alle forlater oss og vi venner oss til et liv i stillhet. Det er tiden da vi blir folkesky og ser ned når de utenlandske turistene banker på kontorvinduet vårt. Etterhvert skjønner vi at vi må ut og forklare at de ser riktig, det ligger litt snø her enda. Det er tiden da isen på vannet smelter og vi venter på døgnflueinvasjonen. Det er tiden da vi teller snøfonner på Rallarvegen. Juni er måneden hvor vi ikke er nok mennesker til å tømme kjølen for mat, hvor vi til slutt må bite i det sure eplet og finne kilden til lukten som utvikler seg der inne. Det er tiden hvor vi ikke har tid til å rense kaffemaskiner og oppvaskemaskiner. Det er måneden hvor vi ser på film i Jøkulsalen og tror vi er på kino. Det er tiden da telefonen ringer i ett, bortsett fra i lunsjen, da har ikke det norske folk tid til å planlegge ferien. Juni er måneden hvor vi ikke har sjangs til å tømme mailboksen i bookingavdelingen. Det er tiden hvor vi har tid til å prate med hverandre, snakke litt om hvordan vi egentlig har det og sånn. Når hotellet åpner igjen på fredag 1. juli kl. 08.00 er det noen uker til jeg får snakket ordentlig med Ina og Merete igjen, kun tid til korte beskjeder.

Vi teller snøfonner...
 Og når bluesfestivalen går av stabelen på Finsehytta så vet vi at det nærmer seg åpning også hos oss. Den var på lørdag og vi skjønner alvoret. I dag våknet man og kunne fortsatt kjenne at man hadde vært på bluesfestival. Det er manda morra blues. 130 mail i innboksen i bookingavdelingen. Et nytt bookingsystem som skal være klart til fredag. Data fra eksisterende system skal overføres til nytt, varer og priser skal legges inn og hele systemet skal tilpasses vår drift. En stor og viktig jobb gjøres. I Spania, Sverige og Hellas pakker personalet koffertene sine og gjør seg klare for en ny sesong. Vi gleder oss til å ønske de velkommen.



November, desember og juni er også måneden hvor alle spøkelsene viser oss at de er her. I desember hadde vi ti svenske arbeidere her som hjalp oss med oppussing. Siden det da var Tusenheimen som ble pusset opp bodde de på hotellet. Om det faktisk var saker og ting som skjedde rundt i hotellets korridorer eller om disse gutta giret opp hverandre til å tro det, er litt usikkert. Men de mente de ble godt kjent med Alice Fangen. Det er spesielt å være på et stort og tomt hotell. Da Richard og Kristoffer i desember stod i restauranten og skravlet og spiste kveldsmat, så vaktmester Magnus sitt snitt til å ha det litt moro på deres bekostning. Han svingte litt på sikringene, slik at lyset i restauranten gikk av og på, lo av reaksjonene og snek seg stille ut av hotellet. Dagen etter fikk alle se filmen de hadde tatt for å bevise engang for alle at det spøker på Finse 1222. Ganske søtt!

Kanskje er det disse spreke gutta som vender tilbake?
 I går jobbet Merete til klokken to på natten. Det er klart at et hundre år gammelt hotell lager mange lyder. Vi er heldige som har en ismaskin som bråker fryktelig mye, alle lyder skyldes på den. Men pianoet har en egenartet lyd og kan ikke bortforklares. Merete ante fred og ingen fare da det begynte å kime i pianoet. Det gikk noen sekunder før hun fattet hva slags lyd det var. Hun gikk rett ned til pianoet og sjekket. Og der, rett forann henne spilte pianoet igjen, uten pianospiller. Åååååh, det va rart (som Ina sier ti ganger hver dag). Men det sa ikke Ina i dag. Hun forklarte selvfølgelig det hele med at vi har en røyskatt i pianoet. Aaaakkurat (som Ina også sier ti ganger hver dag).

Det er bra at Christopher er her og lager mat til oss, ellers hadde det blitt mye ostesmørbrød og Grandiosa. I kveld skal vi kanskje på kino igjen (Jøkulsalen) og se Limitless. I morgen skal vi prøve å tømme mailboksen på nytt og tenke at vi har et lite luksusproblem. Vi er allikevel litt lei oss for at vi ikke strekker til med å svare enda raskere. Vi gjør vårt beste, alle skal få svar og forhåpentligvis er det plass til alle i løpet av sommersesongen.

Christopher planlegger hva vi skal ha til middag i dag...hamburgers sch sch!


Vi konkluderer med at vi gleder oss som små barn til å åpne hotellet igjen og være tilbake i normal drift. Ikke bare gleder vi oss til å slippe å lage vår egen mat, rense kaffemaskiner og rydde på kjølen. Det er fantastisk gøy og utfordrende å jobbe på Finse 1222 i den hektiske sommersesongen.

Velkommen til fjells i sommer!

tirsdag 21. juni 2011

Det gikk bra, alle overlevde og ingen ble skadet!

Da jeg var liten kan jeg huske pappa snakket om hendelige uhell, gjerne når jeg knuste et glass. Litt usikker på hva vi skal si om brannen på Hallingskeid. Torsdag 16. juni 2011 kommer vi uansett til å huske. Da jeg kom på jobb den dagen sier Merete "det brenner på Hallingskeid" som om dette var en hverdagslig liten sak. Ok svarte jeg og åpnet mailboksen. Etter en halvtime våknet jeg og kom på dette med brannen igjen. Hva er det som egentlig skjer på Hallingskeid? Vi vet ikke, Egil på stasjonen har fått beskjed om at det brenner på Hallingskeid. På vei til jobb møtte jeg på et godstog. Tier på at det er godstoget som har kastet gnister i tunnelen der sa jeg, som om jeg var en ekspert på tog og brann og sånt. 10.17 toget kom hvertfall ikke.

Rundt 11.00 gikk strømmen på Finse og vi var uten pc og nett. Vi var frustrerte over å miste en hel arbeidsdag. Ingen tog, NSB ante ingenting om når vi kunne få se et tog igjen på Finse og det var to dager til jeg ventet 40 gjester i 30-årslag i Oslo. Da jeg fikk beskjed om at det kom et tog til Finse var det bare å løpe hjem og pakke. Brudeparet som skulle gifte seg lørdagen beholdt roen på imponerende vis. At alt brennevin og vin til bryllupsfesten stod i brann på Hallingskeid tok de med et smil. Posten leverer ikke alltid. Hendelig uhell? Force Majeur?

Toget kom og ble stående på Finse et par timer, personalet fikk middag hos oss, selvfølgelig. At det var jeg som fikk takk for maten betalingen med gratis togtur til Oslo var vel bare tilfeldigheter. Toget dro, toget hadde ca. ti passasjerer, en konduktør og en restaurantansatt. En rolig tur til Oslo. Jeg fikk egen 1. klasses kupé med de beste setene og gratis kaffe, så mye jeg ville. Så kommer vi til Ål og blir stående. Restaurantmannen som jeg har rukket å bli god kompis med følger en dame inn i kupéen min, han beklager at jeg får selskap i min private lille avdeling og forklarer at vi venter på to busser til som skal med toget. Jeg kan se svetteperlene på oveleppen hans. Så går det ti minutter før han igjen kommer innom. Det kommer 6 busser til. Planen var 10 passasjerer og nå blir vi 700. Fortsatt bare en konduktør og en restaurantansatt. Han er rett og slett driitstressa og jeg tilbyr meg å hjelpe de, for å være høflig. Jeg får beskjed om å passe på å få folk inn på toget igjen dersom de sniker seg ut for å røyke underveis. Selvfølgelig. Det går ti minutter før bussene kommer, 700 passasjerer og toget er fullt. Folk er sure, slitne og forbanna på NSB. Så kommer restaurantmannen igjen, han trenger hjelp, svetten renner nå. Og slik gikk det til at jeg stod i halvannen time og traktet kaffe og kokte tevann.

Jeg fikk heldigvis ingen uniform. De NSB uniformerte hadde en grusom dag på jobb, det var ikke et eneste menneske som var fornøyd på det toget. I det jeg er ferdig med kanne nr. seks med kaffe kommer det en ung dame imot meg. Hun har et flakkende blikk, hun brydde seg ikke mye om min manglende uniform, for henne var jeg en NSB ansatt. Jeg holdt meg fast i kaffefilteret mens denne unge damen gikk løs på meg, verbalt. Jeg fikk f... meg fikse henne noe gratis mat og drikke, hun var så tørst at hun holdt på å besvime, mat hadde hun ikke fått siden hun var på Voss, hun hadde reist i tolv timer og hun mente det var på tide at NSB forsøkte å gjøre ting godt igjen. Det gikk opp for meg at de som hadde vært på toget på Hallingskeid faktisk var med på dette toget, så jeg spurte henne. Hun svarte ja, så i bakken. jeg spurte rolig om det gikk bra med henne. Hun forklarte kort at brannen var det mest ubehagelige hun noensinne hadde vært med på. I mitt stille sinn tenkte jeg at hun sikkert var sulten, men det var nok noe mer som plaget henne. Jeg forklarte henne om bemanningssituasjonen på toget og ba henne pent om å sette seg og vente og forsøke å slappe av. Uten å være overbevist selv sa jeg at NSB gjør sitt beste og at restaurantmannen snart kommer og da skal hun få mat og drikke. Jeg håper hun fikk det.

Vel tilbake i kupéen min møter jeg min nye venninne igjen, en ekstremt hyggelig dame som har vært på konferanse på Vatnahalsen. Vi snakket litt om våre fantastiske venner på Vatnahalsen og oppholdet der. Hun kunne fortelle at en av hennes kollegaer hadde vært på toget til Hallingskeid og gikk for å lete etter henne. Hun kom tilbake uten hell. Jeg forteller henne om damen som nylig hadde skjelt meg ut. Min nye venninne mente at disse menneskene burde få tilbud om krisehjelp og la til at hennes kollega var spykolog og at de kanskje hadde benyttet seg av hennes ekspertise. Jeg begynte å forstå at jeg snakket med en som selv var spykolog, det bekreftet hun. Videre forklarte hun meg at jeg nok hadde rett i at denne damen som skjelte meg ut hadde behov for mer enn mat og drikke. Hun sa at på tross av at selve evakueringen gikk rolig for seg, med lite eller ingen tegn til panikk, så kom gjerne reaksjonene noen timer etterpå, i slike situasjoner forstår man at ulykekr kan ramme alle, til og med en selv.

Så der satt jeg blant 250 nevrotiske togpassasjerer og skammet meg over min egen reaksjon den samme dagen. Dagens store irritasjon hadde jo vært at jeg var uten pc og nett, jeg fikk ikke jobbet og måtte ta fri. Vi hadde kastet oss på telefonen og klaget til EB nett som ikke kunne passe på at vi hadde strøm og vi var sure på Egil (NSB) som ikke kunne gi oss på Finse informasjon om nye togtider. I løpet av togturen gikk det sakte opp for meg at det var andre enn Finse som trengte NSB sine ressurser og hjelp akkurat denne dagen. At informasjonen uteblir, at NSB personalet selv ikke får beskjed om at det kommer 700 nye passasjerer, at de ikke blir utrustet med nok mat, drikke og nok personell er jo unketelig forferdelig dårlig. Jeg forstår at brannen ikke var planlagt, jeg skjønner at vi på Finse ikke stod øverst på listen da hele toget stod i brann, men jeg tror NSB sin risiko og beredskapsavdeling (om det finnes en slik avdeling) har fått noe å tenke på og jeg håper beredskapsplanene blir vanntette. Tenk om det hadde vart vinter og tenk om....ja tenk om.

Det gikk bra, alle overlevde, ingen ble skadet. På Finse var det bryllup, gjestene kom seg opp, vin og brennevin kom fra Geilo. Togene kommer opp til Finse hver dag, ikke til normale tider, men det er greit så lenge vi vet når de kommer. Personalet på toget hadde funnet roen før jeg gikk av toget, selv kom jeg meg til byen og fikk feiret min egen alderdom. Passasjerene har fått tilbud om krisehjelp. Skinnene skiftes nå og vi håper togtrafikken går som vanlig igjen snart. Og igjen ble vi på Finse minnet på hvor utrolig avhengig vi er av NSB. Nå benytter vi hver sjanse til å gi NSB ansatte god mat og steder å hvile mens de er her oppe. Selv erfarte jeg at om vi er snille mot de, så er de snille mot oss og da er jeg snill tilbake igjen og hjelper de med kaffetrakting. Det er sånn vi vil ha det med NSB, et gjensidig samarbeid hvor begge parter strekker seg akkurat litt lenger.

Vi avslutter blogginnlegget med et bilde av det utbrente toget som passerte Finse på lørdag. Brudeparet fikk en smeltet flaske som minne før toget reiste videre. Det er hårreisende å se hvordan flammene totalt har tatt kommandoen over dette toget. Vi er forøvrig nødt til å legge togulykken bak oss, hotellet åpner neste uke. Telefonen ringer konstant og vi forsøker mentalt og omstille oss til sommer og sykkelsesong. Det er lett i dag som solen faktisk skinner på oss. Snart kommer også en ny Rallarvegsrapport, vi er spente på befaringen langs Rallarvegen i morgen.  

Foto: Per Mikkelsen


So long,
Hilde

fredag 17. juni 2011

Rallarvegen Haugastøl - Finse og Hallingskeid - Flåm kan sykles fra onsdag 22.06 :-)

Vi får daglig besøk av syklister som kommer opp fra Haugastøl. De sier det er tungt, men helt ok. Ca 15 snøfonner å krysse på denne strekningen. Dette får bli en nøktern oppdatering av statusen på Rallarvegen, da fokuset de siste døgnene har vært togulykke, togkaos, togtider og mangel på togtider, redningsarbeid, helikopterflyging, nye ukjente arbeidstog osv osv...

Det er altså snart fullt mulig å sykle fra Haugastøl til Finse, og også fra Hallingskeid til Flåm. Vi var og syklet fra Hallingskeid til Flåm på onsdag, og det nesten uten hinder. Det ligger ca 15-20 snøfonner mellom Hallingskeid Stasjon og til du kommer øverst i Kleven (før man begynner på nedforbakken til Kleivagjelet). To av de fonnene er vanskeligere å passere enn de andre. Utover det var det "barneskirenn". På tirsdag kommer vi til å sende ut troppene (blant annet Micke, vår nye sykkelmann på stedet) for å lage trasèer i de vanskligste snøfonnene ved Hallingskeid, og sørge for at undergangene mot Haugastøl er mulig å sykle gjennom. Og denne gang skal vi ikke trekke troppene tilbake på grunn av dårlig vær.

Dette vil altså si at Rallarvegen offisielt er mulig å sykle fra Haugastøl til Finse, og fra Hallingskeid til Flåm på onsdag 22.06! Det er tidlig. Men det skal sies at vi ble overrasket over at det fortsatt var snø etter Hallingskeid. Det viser bare at det har falt mye mer snø i vest enn i øst i år. Vi holder en knapp på at askeskyen virker positivt inn på snøsmeltingen, og at slutten av juni skal bli dobbelt så varm som begynnelsen av juni.

Fra Finse til Sandå er det som tidligere rapportert sykkelbart. Fra Sandå til Grotrjust vet vi enda ikke. Men vi tror nok at det ligger en del snø der. Vi håper å få ut informasjon til dere så raskt som mulig.

Vi kommer tilbake med "behind the scenes" detaljer om togkaoset. Vi kan nevne i en liten parantes (at Hilde måtte trå til å jobbe i bistroen på toget fra Finse til Oslo på torsdag. Dette fordi hun synes synd på de to stakkars NSB-ansatte som skulle håndtere et helt tog alene. Hilde kunne se frykten i øynene deres når det ble annonsert at de ventet på 6 fulle busser fra Bergen. Hilde er ikke redd for å brette opp ermene, og melder seg frivillig til kjøkkentjeneste! Og det var en svært excited Hilde som ringte og sa at ho også hadde ansvaret for at folk kom seg på toget! Dette må Hilde fortelle alt om ved en senere anledning)

Jeg benytter anledningen til å gratulere Hilde med 25 årsdagen som ho feirer i Bærum-Blærum på lørdag. GRATULERE, HILDUR!

Om 10 dager kommer sommersesongens ansatte. Hurra som vi gleder oss!

Merete

tirsdag 14. juni 2011

Stille før stormen - den rare årstiden på Finse

På Finse sier vi at vi bare har to årstider; Vinter og sommer. Det er snø fra slutten av oktober (noen ganger før) til midten av juni. Grunnen til at vi vet det er sommer, er at gradestokken sjelden går under 0 grader i månedene juli, august og delvis september. Mot slutten av september kommer de første frostnettene. Men vi har også denne rare måneden juni. En merkelig måned. Hotellet stenger og de ansatte reiser. A circle of life, men trist likevel. Heldigvis kommer mange tilbake. Men det blir merkelig stille på Finsefjellet. Det er likevel utrolig mange ting som skjer denne måneden:
Måkene kommer, og med måkene kommer de som skyter på måkene (for vi blir fortalt at de ikke hører til her oppe). Elven sprekker opp ved demningen og for første gang på 8 måneder hører vi elvesus. Og det er nesten litt støyende (noe som sier hvor stille og fredelig det er her på vinteren). Vaktmesterne våre kommer ut av vinterdvalen, og merker forventningspresset. Det er mye som skal gjøres på 3 måneder med plussgrader. Stasjonen har plutselig stengt i helgene. Så de få gangene det faktisk er folk på Finse i juni (i helgene), så er stasjonen stengt. Den er bare betjent i ukedagene, når vi er helt sikre på at det ikke er et menneske på Finse. Det kommer en og annen (veldig) sliten syklist slepende på sykkelen sin gjennom snøfonner. Lettere overrasket over at det fortsatt er snø i høyfjellet. Vi syns mest synd på de som ikke har lest kartet helt riktig og kommer slepende på syklene sine fra Flåm. Farlige situasjoner kan oppstå i slike tilfeller. Spesielt når noen velger å ta en "short cut" gjennom Finsetunnelen. Det gjør han nok aldri igjen. Vi merker at turistene har kommet på toget. På bergensk-engelsk blir det annonsert at "Næxt stætion is Finse, onethousandtwohundred ænd twæntytwo meters above sealævel. And ån yår ræight hænd saide you cæn see the Hardangerjøkulen glæicer...." og dermed løper turistene ut for å ta bilde. Noen tar større risikoer enn andre og løper ekstra langt. Dermed er det ikke alle som kommer videre med samme tog. Og da er det alltid mye styr med lokalisering av bagasje og telefonkø hos NSB Kundeservice. Dersom det er en ukedag får de ivrige fotografene heldigvis hjelp av Egil og Bjørn Ove på Finse Stasjon. Noen leier inn sjøfly som kan fly de til Bergen, mens andre benytter tiden til å sitte på venterommet på Finse Stasjon. Trikset er å ikke måtte gå på toalettet dersom du bestemmer deg for en ekstra stopp på Finse. For det finnes ingen toalett du kan bruke. En kjip ting med snøsmeltingen er alt søppelet som kommer frem. Derfor er det dugnadshelg førstkommende helg hvor alle foreninger, lag og bedrifter på Finse stiller med mannskap for å rydde Finse. På Finse er man opptatt av været. Vi merker med oss selv at vi blir helt værnerder (noen av oss, iallefall) i juni. Vi blir over gjennomsnittet opptatt av hvor mye snøen smelter hver dag, vi teller snøfonner på Rallarvegen, vi ser at Jomfrunut dekkes mindre og mindre av snø, vi studerer yr.no (selvom vi vet at det ikke stemmer) og vi følger med på hvordan isen forsvinner på Finsevann. Vi vet at om det kommer vind nå, så vil den forsvinne i løpet av en uke. Men det må vind til. Vi vet også at når isen forsvinner, så klekkes det milliarder av Finsefluer. Og akkurat hvordan dette skjer er vi ekstremt opptatt av. I fjor kom det en frostnatt samme dag som de fleste fluene ble klekt. "Ikkje brrraa" for flua. Men bra for oss. Det er også et annet sikkert juni-tegn, og det er at det er ingen kokk på kjøkkenet på Finse1222. Det merker vi som hver dag kan rusle inn til ferdig middag og dekket bord. Ingen lager mat lenger. Ingen baker brød. Vi spiser bare knekkebrød. Og tømmer Handlebu for "Rett i koppen" (eller det vil si; Ina tømmer Handlebu for rett i koppen"). Det er dårlige tider på matfronten. En og annen gang blir despersjonen for stor, og vi reiser til Geilo og fråtser på Ica. Nei, vi gleder oss sykt mye til personalet kommer tilbake og får orden på oss igjen, og vekker kontorrottene opp fra junilimboen vi er i....

Ryktet om tidlig Rallarvegsesong ser ut for å ha hold! Vi kommer ut med en ny rapport på torsdag.

God sommer fra rare juni-Finse!

Merete


onsdag 8. juni 2011

Det er mer Rallarveg enn det er snø - neste uke SYKLER vi...

Turen fra forrige uke er jo ikke noe vi hugser tilbake på med glede. Men det er klart at når snøen er så råtten og det regner og pisker sidelengs, så varer ikke snøen så lenge. Det var den postive oppdagelsen med forrige ukes tur. En Rallarvegstur i juni på ski gåes i sol og strålende vær. Yr har vi sluttet å stole på. Det er som å tippe lotto. Ingen garanti for at solen de meldte for onsdagen, faktisk er tilstede på onsdagsmorgen. Noen den heller ikke var. Thanks a lot, Yr!

Vi vet hvordan det kan være når solen skinner på Finse. Men ikke i dag (onsdag)

De harde fakta fra dagens eksepdisjon: Turen gikk til Sandå, 5 kilometer vest for Finse (ikke avskrekkende langt...). Det er 2,8 kilometer med Rallarveg og 2,2 kilometer med snø på denne strekningen. Det er sjelden gode odds, og øker sannsynligheten for at de fleste fint kan ferdes på Rallarvegen når Finse1222 åpner fredag 01. juli. Kanskje også så tidlig som 24. juni når Finsehytta åpner for sin Bluesfestival. På Finsesiden av Lille Finsenut og Norenut så ligger det nesten heldekket med snø. Det vil si at med en gang du runder Norenut og kommer til den første undergangen, så er det nesten helt snøfritt. Etter undergangen og til Sandå er det 12 snøfonner og 1,2 km med snø. Ekspedisjonen gikk ellers fint. Ingen måtte grave seg ned og vi snudde hjem i veldig god tid...
Når vi sammenligner med bildene fra våre Rallarvegsrapporter fra 2009 og 2010, så er det naturlig mindre snø i terrenget i år. I tillegg må vi rette en stor takk til Island som har sendt et (helt naturlig) lag med aske over hele området. "Åting" kalles det, og det er ikke lov om man henvender seg til miljøvernere. Jeg tror imidlertid at et næringsrikt askelag fra Island gjør godt for jordsmonnet. Kanskje mini-røyene i Finsevann også får et bedre næringsgrunnlag enn hva de har nå? Kanskje er det duket for en fiskesommer i fjellet? JAAAAA! Jeg tror iallefall at plenen nedenfor huset mitt blir grønnere enn noen gang :-). Island; douze points!


10.06.2010 - en stor og vanskelig snøfonn

08.06.2011 - en ikke så stor og vanskelig snøfonn

I området fra Sandå og videre innover i høyfjellet er det normalt mye snø på denne tiden, og det ser det ut som det er i år også. Det er lite Rallarveg som har kommet frem her.


06.06.2009 - Fra Sandå Vokterbolig mot Slirå Vokterbolig. Mer snø enn både i 2010 og 2011..

Sandå Vokterbolig, 10.06.2010 - hvit snø.
Området som de små stolpene til høyre i bildet står i er helt fritt for snø i dag.

Sandå Vokterbolig 08.06.2011 - "Askesnø" som forsvinner raskt
Vi er spent på å komme oss inn i området Fagernut - Grotrjust. Ryktene sier at snøfonnen som ligger på selve Fagernuten, mot Fagernut Vokterbolig, er stor, også i år. Men på meg virker det som om det veldig mange steder er mye tynnere snølag enn tidligere år. Og det stemmer godt overens med bilder som vi har.

Så vi er superoptimister med tanke på å komme tidlig i gang med årets Rallarvegssesong. Prognosene er gode. Og neste uke er vi på landevei med sykkel! God sommer :-)

Merete

torsdag 2. juni 2011

Vi trekker troppene tilbake!

Mentalt er vinteren er definitivt over. Vi er klare for sykkelsesong på Rallarvegen. Det er desverre ikke opp til oss når syklingen på Rallarvegen kan starte. Som med så mye annet her oppe, er det været og vinden som er sjefen. Det vi kan gjøre er å sørge for å ha oversikt over snøsmeltingen og gi korrekt informasjon til alle syklistene som lurer på når de kan begynne å sykle Rallarvegen. Derfor gjør vi som i fjor, vi skriver Rallarvegsrapporter hver uke i juni. Da må vi ut på tur - noe vi generelt sett trives med. Det som var synd var at denne turen hadde så utrolig lite med trivsel å gjøre.
Hilde balanserer på råtten snø


Som sagt er vi mentalt ferdig med vinteren. Men når det er meldt sol og turen vi skal på forbindes med at det skal bli sommer, så går det greit. Turen starter på Hallingskeid kl. 11.45. Vi hadde gledet oss, minnene fra fjorårets Rallarvegsturer er gode. Turen startet så bra, et tynt skylag forann solen kan vi leve med. Merete, som må ha glemt de brente leggene mine fra i fjor, drar opp buksebena, det er varmt. Snøen er tung å gå i, men vi skravler, tar bilder, ler og har det ganske hyggelig. At vi brukte halvannen time på å gå 2,5 kilometer sier litt om snøkvaliteten. Jeg kan huske at jeg til og med sier at jeg elsker denne tiden i høyfjellet, når elvene sprekker opp, solen skinner og sommeren er på vei. Det skulle jeg nok ikke sagt.

Her er Rallarvegen! (Foto: Merete Aarskog)


Været ga oss fingern. Før vi aner ordet av det pisker sluddet i ansiktet på oss. Optimistiske som vi er så har Merete lagt igjen stillongsen hjemme, jeg tok nikkersen. Hansker trodde jeg hvertfall ikke jeg skulle trenge. Det var så sinnsykt kjipt vær. Vi blir helt stille, ingen sier noe, det er ingenting å si. I en oppoverbakke stopper Merete, vi sier fortsatt ingenting. Jeg vet at jeg tenkte at jeg var helt enig med henne, I hear ya sista. Vi går videre, uten ord, veldig uvanlig når vi er på tur. Det er litt rart, men jeg tenkte aldr på at vi kunne snu å gå ned til Hallingskeid igjen. Jeg skulle til Finse jeg. Vi står og ser opp ifjellsiden ved Grjotrust og endelig sier Merete; skal vi gå til Grjotrust, se hvordan det ser ut i fjellsiden der, snu å gå tilbake til Hallingskeid? Jeg ble så glad. Jaaa, mission aborted eller completed og vi trekker troppene tilbake. De siste femhundremeterne opp fjellsiden er de kjipeste femhundre meterne jeg noen gang har gått. Jeg tror jeg aldri har gått så sakte på ski i hele mitt liv!

Jeg begynner å le, Merete ler også. Latterlig tur.

Vi stopper i to minutter så jeg kan spise en brødskive og litt toddy, kjempehyggelig. Mens jeg sitter der på en stein og fryser litt på henda (hanskene ligger jo på Finse) sier Merete at dette er den jævligste skituren hun har vært på i løpet av sine syv år på Finse! Jeg er naturligvis veldig takknemlig for at jeg fikk bli med på den. Turen tilbake består i effektiv gange, samme sporene som vi har gått et par timer tidligere, vi vil bli ferdige. Vi snakket lite da også tror jeg, før Merete kommenterer at sporene mine er rare. Jeg går faktisk fiskebein selv med feller. Selv om vi lo av meg var det bra hver gang vi klarte å le.

Høgda, et snømåleskilt (Foto: Merete Aarskog)


De ti siste meterne opp til Hallingskeid er like jævlige som alle de andre meterne vi har gått. Vel inne på stasjonen står Merete og ser ut vinduet; "jeg hadde heller bodd på Hallingskeid i en uke enn å gått den turen engang til". Når vi kommer på toget er humøret faktisk nesten tilbake. Merete ser på meg og sier med forundring, har du blitt solbrent i dag Hilde? Jeg syns jeg hadde sett at Merete var påfallende frisk i kinna da vi gikk der ute i piskregnet, men jeg trodde det var vinden. Nesene våre er røde.

Jeg forsøker å motivere meg til å gå neste uke...det blir vanskelig.

Hilde