Finses egen breforfører, Ronny Finsås, fikk ikke med seg at Ulvik Herad hadde organisert forhåndsstemming på Finse, for en liten stund siden. Mens vi andre tre, som bor her oppe, brukte muligheten til å stemme, var Ronny opptatt med å jobbe i Steinboligen. Valg er en av de få tingene som gjør at vi av og til føler at vi hører til i et samfunn utenfor Finse, at to personer fra kommunen kommer med et valgurne (om det heter det...?), Peisestuen er stemmelokalet, og du må forholde deg til mange navn på en listen som ingen av oss tre vet hvem er. De to fra kommunen kan ikke kjenne stor forskjell på valgurna før og etter valget, men vi har fått muligheten til å være med å påvirke hvem som skal styre i denne kommunen. Vi er en del av noe større, utenfor boblen på Finse.
Men hva med stakkars Ronny, som ikke hadde fått med seg dette? Det er ingen anna råd enn å kaste seg på sykkelen og sykle til kommunesenteret. Og jeg takket ja til å være med å sykle han i mål i Ulvik. Jeg takket riktig nok ja til dette på en fredags ettermiddag, når man han har litt lettere for å si ja, enn ellers. Det var noen smale øyner som kikket i speilet mandag kl 0630. For det er viktig å begynne tidlig, sa breforføreren. Hilde ville også være med, om ho klarte å stå opp. Og jammen klarte ho det! Det er sjelden Hilde er tidlig så oppe (det er egentlig sjelden noen på Finse er oppe så tidlig), og ho fikk til og med kjenne litt på det å være morgengretten. En ganske ny erfaring, sa ho selv.
Vi sykler til Haugastøl, i motvind og regn, på tross av at Ronny hadde lovet sol og medvind. Jeg aner uråd. Jeg syklet også alene, spesielt i oppoverbakkene, og ble derfor litt motløs. Breforføreren, som hadde lovet fint vær, forsøkte å spøke og spre god stemning. Det ble ikke godt mottatt. Eldbjørg, på Haugastøl, disket opp med kaffi og hjemmelaget knekkebrød. Det hjalp litt. Jeg ville ta toget hjem til Finse. Jeg var våt, kald og misfornøyd. De andre var også våte og kalde. Men egentlig så hadde jeg veldig lyst å sykle til Ulvik. Hver stemme teller, sa ordfører Mona. Jeg bet ikke tenna sammen, men satte meg likevel i bilen til Eldbjørg. Vi ble nemlig kjørt til Dyranut (det vil si til det punktet hvor det bare går nedover etterpå. Og da nedover på en god måte). Her i fra kunne vi bare trille ned til fjorden, og det gjorde vi. Og jeg er mye flinkere på sykle ned enn å sykle opp. Og for en fantastisk flott tur det skulle bli. Stedvis var det også tørr asfalt. Medvinden som Ronny lokket med, var der også. Og vi fikk sykle gamleveien ned Måbødalen, som var helt fantastisk flott! Vi hadde vanskelig for å forestille oss at det ikke var så lenge siden at dette var hovedveien. Det må ha vært nervepirrende å være bussjåfør på de veiene.
Vel nede i Eidfjord, hadde vi lovet oss selv en burger til frokost. Det var tydelig at "Mett & Go" ikke forventet seg en slik stor bestilling før kl 12:00, og når det i tillegg kom to eldre damer med lilla hår og bestilte to kopper kaffi, samtidig som mannen fra Coca Cola skulle skifte ut et skap, ja, da ble det for mye for den gamle mannen bak disken. 3 burger og cola, 2 kaffi til damene med lilla hår og en leverandør som skal skifte skap; HOLD YOUR HORSES!! EN TING AV GANGEN! Men vi fikk maten og kunne sitte ute å studere livet i Eidfjord noen minutter. Men vi hadde en ferje å rekke, og måtte snart sette såre rumper på sykkelsetet igjen. Jeg, som er oppvokst med å alltid rekke en eller to ferjer før den vi planla å ta, merker ferjeangsten melde seg. Jeg så ferja på andre siden av fjorden på vei mot ferjekaia. Men selv ikke adrenalinrushet fra ferjeangsten fikk meg til å tråkke noe spesielt raskere oppover bakkene. Vi rakk ferja med god margin. På ferja kjøpte vi selvsagt svele. Det var ikke MRF-svele de serverte!
På andre siden av fjorden, gjenstår bare sjarmøretappen inn til Ulvik. Fagre Ulvik! Det er utrolig fint i Ulvik! Vi kan anbefale å reise dit! Vi hadde kledd oss i riktige farger for anledningen. Grønne jakker. Vi ble ønsket velkommen av ordføreren, og Ronny fikk avgitt sin stemme til riktig parti. Hver stemme teller.
Vi kunne ha syklet videre til Voss, men det viste seg at det gikk en buss. Digg! Buss til Voss it will be, then.
Vel fremme på Voss fikk vi et innblikk i hva skibomsene gjør når det ikke snør. De sitter på Ringheim kafe og spiser norsk husmannskost (dog ikke så hjemmelaget) og napoleonskaker etter arbeid. Men det var veldig hyggelig å møtes der, Kjøttulf :-)
Toget var tilbake på Finse 1815. 12 timer etter at vi stod opp. Og vi gratulerer Ulvik Venstre med et godt valg i går. Hver stemme teller.
tirsdag 13. september 2011
søndag 4. september 2011
Det er høst
Det er høst på fjellet. Ja, det er sikkert høst i lavlandet også... Og det er kanskje ikke noe spesielt med høst på fjellet, annet enn at det er veldig, veldig vakkert her oppe. Men vi har nå likevel gjort oss noen betraktninger rundt høsten.
Denne sommeren har lokalbefolkingen på Finse (alle 7, tror jeg) undret seg over at det har vært så grønt og frodig på fjellet. Det har faktisk vært spesielt grønt i terrenget på Finse i sommer. Det har også vært spesielt blått i breen denne sommeren. Vi tror fortsatt at det er askeskyen som brakte næring til Finsejorden, som har gjort det så grønt. Men nå har alt det grønne begynt å bli rødt. Snart skal terrenget stå i høstbrann. Og vi gleder oss til det.
Yr.no, som sikkert melder så godt de kan, har begynt å melde ned mot 1 grad på natten. Snart kommer frostnettene. De deilige, kalde frostnettene som legger et tynt islag på regnskuren fra dagen før. Syklistene som ikke har pakket med luer og votter, er glad for Handlebu. Men sykkelturen fra frostnatten på Finse, inn i høyfjellet, et fjell i brann, og ned til fortsatt grønne Flåm, er en flott sykkeltur! Høstsykling anbefales!
Vi merker høsten ved at det er litt roligere på Finse i ukedagene, og desto uroligere i helgene. Personalet er reservert skrekkslagne. Hva skjer med nordmenn 1222 moh? Jegermeister-gruppene er på vei tilbake til den norske fjellheimen, etter å ha vært borte noen år. Og de eier fjellet. Og de skaper god stemning på langbordet. Men de forstår ikke at når de ikke klarer å uttale navnet på drinken de ønsker, så blir de nektet servering. Et slag under beltestedet. En ripe i lakken. En såret stolthet. Og det er mye våre skremte kvinnelig ansatt på 22 år skal ta imot av usakligheter fra voksne menn når dette skjer. Men de forsøker på pedagogiske, hyggelige og høflige måter å få den sårete mannen til å føle seg litt bedre. Han blir tilbudt kaffi. Han vil ikke ha. De foreslår at kanskje kvelden er over, og at det ville være bra å sove litt før de skal sykle Rallarvegen. Hvor blir det av den kaffien, han ble lovet?? Mannen får kaffi. Han bestiller whisky til kaffien. Han får litt melk i. Og det er greit. Det kommer venner til unsetning. Og han blir motvillig geleidet til rommet, mens han roper at han aldri mer skal sette sin fot på.... dette hotellet (for han er litt usikker på hvilket hotell han er på..). Neste morgen takker han for et flott opphold. Og booker rom for neste år. Akkurat samme helg neste år. Takk for besøket. Velkommen tilbake, og riktig god tur ned Rallarvegen. Vær forsiktig!
Jeg hører ofte Hilde si at det er "viktig at vi byr på oss sjæl" i jobbsammenheng. Vi liker å bli kjent med gjestene våre, vi liker å høre hvor de kommer fra, hvor de skal, hvordan de liker seg på Finse, og om de ønsker å komme tilbake neste år. En av våre ansatte denne sommeren, en norsk språkforvirret jente, tok "by på seg sjæl" til et nytt nivå. Vi har t-skjorter med et Rallarvegenkart trykt på brystet. Mennene lurte på om hun kunne forklare litt om distansene, om oppoverbakkene og nedoverbakkene, hvor man kunne kjøpe vafler, om oppoverbakkene, om nedoverbakkene, hvor det var fint å spise lunsj, om oppoverbakkene, om nedoverbakkene... Til det gikk opp for henne hva de holdt på med. Og satte de ettertrykkelig på plass, og forlot baren. Men det ble en sykt morsom historie under personalmiddagen. Eller hva, Marie?
Jegerne kommer til fjellet. Det er jakt. Det er skremte reinsdyr i området. Menn og damer i kamuflasjeklær. Hilde har fått være med en dag, og sett reinsdyr for første gang. Det er magisk å se reinsdyr i fjellet. Det er en del av vår høst. I neste uke startet samjakten, og vi venter flere jegere til fjells.
Sauene blir tatt ned fra fjellet. Etter beste evne blir de rolig og behersket jaget i flokk nedover fjellsiden. Til en ventende bil. Snart skal vi ha Sponheim-lam på menyen. Og Finsehunden Nansen har igjen fjellet for seg selv. Det har vært lange måneder med fristende lammelår rett utenfor stuedøren. Han har fått nøye seg med å strekke hals, snuse, betrakte på avstand, men også dradd Ina som en gummistrikk på tur i saueland. Så nærme, men likevel så langt i fra...
Vi merker at det er høst, når alle skoleklassene kommer. De kommer en og en og spør om vi kan åpne butikken. De bruker usedvanlig lang tid på å bestemme seg for en fox eller en nox. De snakker alltid høyere enn alle andre. De må vel det, for å bli hørt. De bretter seg ut over langbordet i resepsjonen. Tørker klærne side fra feltturen de har vært på, spiser matpakken sin, tørker tærne i saueskinnene våre. De får beskjed om å tørke klærne på tørkerommet, pakke sammen matpakkene sine (nei, det er faktisk ikke lov å skjære opp brød på langbordet... believe it or not...), og de er velkommen til å kjøpe mat og drikke i baren. Ryggsekkene tar de med rett utenfor hotellinngangen. Stablet opp i entrèen, slik at det er ekstra vanskelig å komme seg inn. Og vi står alltid igjen og lurer på hvor i verden har lærerne gjemt seg? Som oftes sitter de i en krok på venteværelse, og later som ingenting. Vi strever ganske mye gjennom en sommersesong med å holde orden i resepsjonen. Vi er overrasket over å fortelle forbipasserende at de ikke kan skifte klær i resepsjonen; "vennligst stripp ned til undertøyet inne i garderoben og ikke i resepsjonen" Vi er overrasket over at man vil skjære brød på langbordet, eller fyre opp primus i skistallen, eller drikke medbrakt alkohol inne på et serveringssted.... Hvert år er vi overrasket over dette. Hver dag, egentlig. Når jeg ber personalet om å holde orden i resepsjonen, ser de på meg med tårevåte desperate øyner. De liker det ikke. De hater det, faktisk. Det er ubehagelig å be en familie pakke sammen matpakkene sine, og se at moren oppfordrer barna til å smugspise matpakken sin. Personalet gir beskjed på en veldig vennlig, imøtekommende, forklarende og hyggelig måte. De gir folk en sjanse. Men folk lytter ikke. De har klump i magen når de må bort for andre eller tredje gang. Hvorfor skal det være så vanskelig? Men vi kommer til å fortsette å kjempe for fred og fordragelighet på langbordet. Langbordet er vårt, og langbordet er hellig. Det er her god stemning skapes. Det er ikke plass til snikende matpakker og skjulte øl. Beklager. Det finnes et venterom hvor man kan spise sin matpakke og drikke sin egen øl. Ikke på vårt langbord!!
Man merker det er høst for det er litt fuktigere i luften. Noen dager regner det også. Noen dager melder de også store nedbørsmengder. Det er "lykke" å sitte inne, høre regnet plaske ned på våre tette tak (for nå er de faktisk tette!!), legge en ekstra ved på peisen, lukten av peis på hele hotellet. Det er høst, det! I kveld skal vi være i peisestuen med personalet. En velfortjent pust i bakken. God mat og drikke. Fyr på peisen. Lukten av peis på hele hotellet.
Vi pusser opp hotellet utvendig. Den over hunder år gamle kvinnekroppen trenger vedlikehold. Hele tiden. Overalt. I sommer er det yttervegger uten isolasjon, som skal få nytt liv. Det er som å kle hotellet i den varmeste ull. Vi skal ønske vinteren velkommen, sitte ved langbordet uten at man kjenner vindrossene når de slår mot vinduet.
I slutten av september, 27.09-29.09, stenger vi hotellet, og tar med personalet på tur. Vi sykler Rallarvegen, tar buss til Østerbø, og går Aurlandsdalen neste dag, før vi vender tilbake til Finse. Oktober består av store arrangement i helgene. Vi har bryllup, Fjellitteraturfestival (har dere sett programmet?!? Det er utrolig bra!!) og avslutter hele året 2011 med en folkefest på Hardingvis. Vi oppfordrer alle til å komme til Finse å være med å avslutte sesongen / året sammen med oss 21.-23. oktober. Det blir ciderviser, smalahove, plattingdans, hardingfele, torader, kråtakake (skrives det slik?), grilling og fest.
Fin høst i lavlandet! Finere høst på fjellet. Velkommen opp.
Merete
Denne sommeren har lokalbefolkingen på Finse (alle 7, tror jeg) undret seg over at det har vært så grønt og frodig på fjellet. Det har faktisk vært spesielt grønt i terrenget på Finse i sommer. Det har også vært spesielt blått i breen denne sommeren. Vi tror fortsatt at det er askeskyen som brakte næring til Finsejorden, som har gjort det så grønt. Men nå har alt det grønne begynt å bli rødt. Snart skal terrenget stå i høstbrann. Og vi gleder oss til det.
Yr.no, som sikkert melder så godt de kan, har begynt å melde ned mot 1 grad på natten. Snart kommer frostnettene. De deilige, kalde frostnettene som legger et tynt islag på regnskuren fra dagen før. Syklistene som ikke har pakket med luer og votter, er glad for Handlebu. Men sykkelturen fra frostnatten på Finse, inn i høyfjellet, et fjell i brann, og ned til fortsatt grønne Flåm, er en flott sykkeltur! Høstsykling anbefales!
Vi merker høsten ved at det er litt roligere på Finse i ukedagene, og desto uroligere i helgene. Personalet er reservert skrekkslagne. Hva skjer med nordmenn 1222 moh? Jegermeister-gruppene er på vei tilbake til den norske fjellheimen, etter å ha vært borte noen år. Og de eier fjellet. Og de skaper god stemning på langbordet. Men de forstår ikke at når de ikke klarer å uttale navnet på drinken de ønsker, så blir de nektet servering. Et slag under beltestedet. En ripe i lakken. En såret stolthet. Og det er mye våre skremte kvinnelig ansatt på 22 år skal ta imot av usakligheter fra voksne menn når dette skjer. Men de forsøker på pedagogiske, hyggelige og høflige måter å få den sårete mannen til å føle seg litt bedre. Han blir tilbudt kaffi. Han vil ikke ha. De foreslår at kanskje kvelden er over, og at det ville være bra å sove litt før de skal sykle Rallarvegen. Hvor blir det av den kaffien, han ble lovet?? Mannen får kaffi. Han bestiller whisky til kaffien. Han får litt melk i. Og det er greit. Det kommer venner til unsetning. Og han blir motvillig geleidet til rommet, mens han roper at han aldri mer skal sette sin fot på.... dette hotellet (for han er litt usikker på hvilket hotell han er på..). Neste morgen takker han for et flott opphold. Og booker rom for neste år. Akkurat samme helg neste år. Takk for besøket. Velkommen tilbake, og riktig god tur ned Rallarvegen. Vær forsiktig!
Jeg hører ofte Hilde si at det er "viktig at vi byr på oss sjæl" i jobbsammenheng. Vi liker å bli kjent med gjestene våre, vi liker å høre hvor de kommer fra, hvor de skal, hvordan de liker seg på Finse, og om de ønsker å komme tilbake neste år. En av våre ansatte denne sommeren, en norsk språkforvirret jente, tok "by på seg sjæl" til et nytt nivå. Vi har t-skjorter med et Rallarvegenkart trykt på brystet. Mennene lurte på om hun kunne forklare litt om distansene, om oppoverbakkene og nedoverbakkene, hvor man kunne kjøpe vafler, om oppoverbakkene, om nedoverbakkene, hvor det var fint å spise lunsj, om oppoverbakkene, om nedoverbakkene... Til det gikk opp for henne hva de holdt på med. Og satte de ettertrykkelig på plass, og forlot baren. Men det ble en sykt morsom historie under personalmiddagen. Eller hva, Marie?
Jegerne kommer til fjellet. Det er jakt. Det er skremte reinsdyr i området. Menn og damer i kamuflasjeklær. Hilde har fått være med en dag, og sett reinsdyr for første gang. Det er magisk å se reinsdyr i fjellet. Det er en del av vår høst. I neste uke startet samjakten, og vi venter flere jegere til fjells.
Sauene blir tatt ned fra fjellet. Etter beste evne blir de rolig og behersket jaget i flokk nedover fjellsiden. Til en ventende bil. Snart skal vi ha Sponheim-lam på menyen. Og Finsehunden Nansen har igjen fjellet for seg selv. Det har vært lange måneder med fristende lammelår rett utenfor stuedøren. Han har fått nøye seg med å strekke hals, snuse, betrakte på avstand, men også dradd Ina som en gummistrikk på tur i saueland. Så nærme, men likevel så langt i fra...
Vi merker at det er høst, når alle skoleklassene kommer. De kommer en og en og spør om vi kan åpne butikken. De bruker usedvanlig lang tid på å bestemme seg for en fox eller en nox. De snakker alltid høyere enn alle andre. De må vel det, for å bli hørt. De bretter seg ut over langbordet i resepsjonen. Tørker klærne side fra feltturen de har vært på, spiser matpakken sin, tørker tærne i saueskinnene våre. De får beskjed om å tørke klærne på tørkerommet, pakke sammen matpakkene sine (nei, det er faktisk ikke lov å skjære opp brød på langbordet... believe it or not...), og de er velkommen til å kjøpe mat og drikke i baren. Ryggsekkene tar de med rett utenfor hotellinngangen. Stablet opp i entrèen, slik at det er ekstra vanskelig å komme seg inn. Og vi står alltid igjen og lurer på hvor i verden har lærerne gjemt seg? Som oftes sitter de i en krok på venteværelse, og later som ingenting. Vi strever ganske mye gjennom en sommersesong med å holde orden i resepsjonen. Vi er overrasket over å fortelle forbipasserende at de ikke kan skifte klær i resepsjonen; "vennligst stripp ned til undertøyet inne i garderoben og ikke i resepsjonen" Vi er overrasket over at man vil skjære brød på langbordet, eller fyre opp primus i skistallen, eller drikke medbrakt alkohol inne på et serveringssted.... Hvert år er vi overrasket over dette. Hver dag, egentlig. Når jeg ber personalet om å holde orden i resepsjonen, ser de på meg med tårevåte desperate øyner. De liker det ikke. De hater det, faktisk. Det er ubehagelig å be en familie pakke sammen matpakkene sine, og se at moren oppfordrer barna til å smugspise matpakken sin. Personalet gir beskjed på en veldig vennlig, imøtekommende, forklarende og hyggelig måte. De gir folk en sjanse. Men folk lytter ikke. De har klump i magen når de må bort for andre eller tredje gang. Hvorfor skal det være så vanskelig? Men vi kommer til å fortsette å kjempe for fred og fordragelighet på langbordet. Langbordet er vårt, og langbordet er hellig. Det er her god stemning skapes. Det er ikke plass til snikende matpakker og skjulte øl. Beklager. Det finnes et venterom hvor man kan spise sin matpakke og drikke sin egen øl. Ikke på vårt langbord!!
Man merker det er høst for det er litt fuktigere i luften. Noen dager regner det også. Noen dager melder de også store nedbørsmengder. Det er "lykke" å sitte inne, høre regnet plaske ned på våre tette tak (for nå er de faktisk tette!!), legge en ekstra ved på peisen, lukten av peis på hele hotellet. Det er høst, det! I kveld skal vi være i peisestuen med personalet. En velfortjent pust i bakken. God mat og drikke. Fyr på peisen. Lukten av peis på hele hotellet.
Vi pusser opp hotellet utvendig. Den over hunder år gamle kvinnekroppen trenger vedlikehold. Hele tiden. Overalt. I sommer er det yttervegger uten isolasjon, som skal få nytt liv. Det er som å kle hotellet i den varmeste ull. Vi skal ønske vinteren velkommen, sitte ved langbordet uten at man kjenner vindrossene når de slår mot vinduet.
I slutten av september, 27.09-29.09, stenger vi hotellet, og tar med personalet på tur. Vi sykler Rallarvegen, tar buss til Østerbø, og går Aurlandsdalen neste dag, før vi vender tilbake til Finse. Oktober består av store arrangement i helgene. Vi har bryllup, Fjellitteraturfestival (har dere sett programmet?!? Det er utrolig bra!!) og avslutter hele året 2011 med en folkefest på Hardingvis. Vi oppfordrer alle til å komme til Finse å være med å avslutte sesongen / året sammen med oss 21.-23. oktober. Det blir ciderviser, smalahove, plattingdans, hardingfele, torader, kråtakake (skrives det slik?), grilling og fest.
Fin høst i lavlandet! Finere høst på fjellet. Velkommen opp.
Merete
Abonner på:
Innlegg (Atom)