Så er vi der igjen...

Det er nesten tomt på Finse. Vi er kommet til den tiden hvor man har oversikt over hvem som er her. Med mindre noen har sneket seg av toget uten at jeg så det fra mitt kontorvindu så er vi altså nøyaktig åtte stk på Finse nå. Fem av disse jobber her oppe og tre av de er hyttefolk. En av de som jobber her oppe nå er meg, Hilde. Da jeg kom på jobb i dag måtte jeg lage kaffe selv. Og når det er frustrerende så skjønner dere hvor godt vi har det her til vanlig.

Og når jeg sier "så er vi der igjen" så mener jeg at alle ansatte og alle gjester har forlatt oss og at hotellet forfaller, spesielt kjøkkenet. Men nå har jeg gjort noe skikkelig lurt, jeg tror vi snart kan kalle meg rutinert. Tidligere har vi blogget om hvordan all maten på kjølen råtner og om at vi til slutt må bite i det sure eplet og kaste den illeluktende råtne maten. I går kastet jeg ca. 15 Jøkulbrød som allerede hadde begynt å få grønnhvitt skjegg. I dag gikk jeg bananas på kjølen, bedre føre var. Jeg har kastet kaksmet, vaffelsmet, salat til 20 personer, biffstykker som var stekt og biffstykker som ikke var stekt, spekeskinke fra en tidligere frokost og desserten fra forrige fredag. Det var en lettelse å få tatt dette før det begynner å lukte. Smet er forresten det svenske ordet for røre om noen var usikre. Og når man da har tømt alt dette så starter man i oppvasken. Jeg er nok ikke den som er mest bevandret på storkjøkkenet her oppe, men jeg vet hvordan oppvaskmaskinen funker. Det vil si så lenge den funker som den skal. Med engang noe begynner å pipe så friker jeg ut og stikker. Det skjedde selvfølgelig i dag. Jeg forlot åstedet med vaskemaskinluken åpen og ryddet opp i resten av kaoset. Jeg bestemte meg for å gå på kjølen og sjekke at alt som kan råtne innen kort tid er borte. Når jeg kommer ut igjen hører jeg at oppvaskmaskinen er i gang igjen. Jeg går bort dit for å si fra til den som hadde satt den i gang at den ikke var helt i balanse. Der var det selvfølgelig ingen så jeg gikk på kontoret for å spørre om Ina hadde satt den i gang. Det viser seg fort at jeg er "alene" på hotellet.

Det hele kan naturligvis forklares med at denne luken er så tung at den faller ned, da starter jo maskinen automatisk. Men det er en utrolig kjedelig forklaring. Jeg liker tanken på at vi kanskje ikke vet helt hvor mange vi er på Finse. Det sies jo at Alice Fangen (hotelldirektør 1909) liker å være på kjøkkenet og passe på at alt går riktig for seg. Det er jo i tilfelle utrolig snilt av Alice å hjelpe meg med oppvasken. Hun forstod sikkert like lite som meg da det pep og syns det var dumt å gå fra halvgjort arbeid. Litt ubehagelig er det allikevel å sitte på kontoret med ryggen til all denne mystiske aktiviteten på Finse 1222. Og før jeg går hjem skal jeg inn og sjekke at Alice har fått gjort unna all oppvasken, jeg håper det.

At jeg får vondt i sjelen av å kaste så mye mat hører hjemme i en annen type blogg, vi skriver jo tross alt bare om hverdagslivet på Finse. Og i morgen slipper jeg og åpne døren til kjølen med frykt for å finne et kjøttstykke som snart går til søppelkassen selv. Forhåpentligvis er det Alice som tar oppvasken i morgen også, for vi er ikke så gode på å rydde etter oss.

Hilde

Vi har en ny ryggsekkpatent...

Dette skal selvsagt handle om at hotellet stenger for sommersesongen i dag, og med tanke på at det har vært snø her i 3 uker så er det vel bare å innse det faktum at sommersesongen faktisk er på hell. Men før jeg begir meg ut på en oppsummering av helgens Hardangerfest, så er det en historie jeg har glemt i tidligere innlegg.

Personalet var som kjent på tur tidligere i sommer. Vi kjempet oss gjennom piskende snøvær på Rallarvegen, med fare for eget liv. Vi var nok de siste som syklet Rallarvegen sommeren 2011. Etter noen Ægirøl i Flåm var humøret tilbake. Neste dag kjempet vi oss ned Aurlandsdalen, som var et eneste stort gjørmebad. Personalet tror jeg hater de. Hvorfor er de her? De forstår det ikke. Men det var en av de ansatte som gikk å smilte salig i time etter time. Hva var oppskriften? Hvorfor så lykkelig? Hilde var over seg av begeistring av denne Hagløfs ryggsekken ho hadde lånt av Ina. At ingen flere ryggsekkprodusenter hadde tenkt på dette før.... å ha innlagt vibrerende massasje i hele ryggplaten. Det var genialt. Titt og ofte så vi at Hilde løp i fortroppen, for å ha muligheten til å legge seg ned på ryggen, med ryggsekken under seg, og bli massert mens hun ventet på oss andre. Etter timer med massasje var Hilde fornøyd, og ville slå av vibreringen. Ho dro i snorer og trykket på spenner, trykket på ryggplaten, men ingenting virket. Og den vibrerende masseringen hadde jo plutselig startet av seg selv, men den ville ikke plutselig stoppe. Hilde måtte gå grundigere til verks. Det må være en knapp inne i sekken, tenkte hun. Det var slik den plutselig hadde startet, fordi hun hadde kommet borti knappen. Hun begynner å pakke ut tingene for å komme til knappen. I denne prosessen finner Hilde sin elektriske tannbørste....

Men vi håper at Hagløfs leser dette, og starter sporenstreks å utvikle den nye "Vibrerende Massasje Ryggsekk". Dere må gjerne kalle den Hilde.

Men det var altså en digresjon. Eller kanskje mer en total avsporing i forhold til hva dette handler om. Nemlig at sommersesongen er over. Nok en gang løper vi på perrongen med norske flagg å ønsker sommerens personal en god reise og lykke til på ferden. Noen ser vi snart igjen. Andre er det lenge til vi ser. Det er noe ambivalent med dette. Det er trist å se folk reise. Tårer felles. Men det er også godt at vi nå skal få en pustepause. Stengt hotell i 2 mnd betyr at vi bare jobber mandag til fredag 9-16. Det er ferie! Det betyr også at vi faktisk skal reise på ferie. Nå skal ekstremt bleike kropper bli utsatt for sol under varme og fjerne himmelstrøk. Det har vi sett frem til lenge. Men det har vært en fantastisk flott sommersesong, og det takket være supert personal og hyggelige gjester.

Sommersesongen ble avsluttet med to vidt forskjellige fester. Forrige helg hadde vi Fjellitteraturfestivalen. Et svært vellykket arrangement, med flott program, fantastiske arrangører (Takk! Sandra, Trygve, Marit og Marie!!!), god stemning, høytlesning ute (som kan være merkelig, men som bare fungerer så utrolig bra!), konsert på Rallarmuseet, Boggi dansing. Ryktene sier at fotografen og kameraten igjen har lekt med Simla Samantha. Men det er bare rykter... Årets Fjellitteratur må også ha rekordstor oppslutning, og det er kanskje ikke så vanskelig, med tanke på at det er andre gangen det blir arrangert. Men det var veldig mye folk på Finse denne helgen, og vi gleder oss allerede til neste år.

Nå er det søndag, og vi har nok en fest å blogge om. Folkefest på Hardingvis. Det er ikke så ofte at vi føler tilhørighet til Hardanger. Hardingene sier at fjella er en viktig del av Hardanger. Og det er ikke rart. Den største delen av kommunen er jo høyfjell. Men vi har ikke fjorden. Og det er ikke det samme å skue ut over Finsevann, som å skue utover Hardangerfjorden. Greit nok. Da får vi invitere fjorden til fjells. Det skal i en bisetning nevnes her at vi er Mona Hellesnes (tidligere ordfører) en stor takk skyldig for hennes innsats i å inkludere Finse i Ulvik Herad! Takk og en stor champagneskål til Mona!

Og det gikk som det måtte når fjellfolk, jernbanefolk og fjordfolk møtes. Det blir hyggelig lag. På menyen på lørdag stod det "Lange flate ballær" til forrett, Smalahove til hovedrett og multer til dessert. Når det kommer til forretten så var det uten noen større utbrodering; værballer. En god selger på Løne på Voss gnir seg i hendene enda over å ha klart å selge værballer til Hilde. Selgeren på Voss mente dette var helt riktig å serverer på Hardangerfest. Senere har vi lært at det er det absolutt ikke. Vi skal ikke spise værballer på Hardangerfest igjen. De hører til på Island. Men det skal sies at maten var så god at innbarka, tøffe Finsefolk bare fnøys av det, når vi sa det var værballer. Vi måtte ikke komme her og kommer her og tro at det var værballer vi serverte. Det måtte vi dra lenger ut på landet med. Men vi kommer ikke lengre ut på landet enn hva vi er her, og de kan tro hva de vil. Men vi vet at vi serverte værballer. Og kokkene er takknemlige for at de aldri mer skal tilberede de. Så du vet, Jon Erik!

Folkfest på Hardingvis er på linje med Fjellitteratur kommet for å bli. Det er lett å lage arrangement på Finse, og det er lett å lage tradisjoner ut av det. Hilde har i løpet av 2011 hostet opp to nye arrangement for oss; Expedition Finse og Hardangerfest. Well done, Hilde! Neste års Fjellitteratur er satt til 11.-14. oktober. Neste års Folkefest på Hardingvis er satt til 19.-21. oktober. Mye av konseptet blir det samme. Men vi skal gjøre en stor endring. Til Folkefest på Hardingvis neste år skal vi invitere alt personal som har jobbet på 1222 gjennom historien. Og dette skal bli en tradisjon, det også. Slik at man vet at den nest siste helgen i oktober hvert år, så finner man gamle og nye personal på Finse. I tillegg håper vi selvsagt at flere av de inviterte lokale samarbeidspartnerne våre finner tid og anledning til å ta turen. Nå skal det sies at de to jernbanefolkene som var her festet for dere alle, danset for dere alle, sang for dere alle og ikke minst RALLET for dere alle. Takk Olav, for innsatsen!

Det skal også rettes takker i mange retninger når vi nå stenger hotellet og tar 2 mnd (velfortjent, tenker vi) pause. Og den største takken skal våre eiere ha; Trygve, Nikolai og Knut, for at dere er idealistiske eiere! Takket være dere kan vi ha arrangement som Folkefest på Hardingvis! Vi er alle takknemlige for å få jobbe på 1222. Og selv om det er deilig å stenge for en periode, ser vi veldig mye frem til å invitere gjester inn igjen den 30.12 for årets kjekkeste fest; nyttårsfeiring!

Takk for en flott sommersesong, folks! Sees til vinteren.

Merete

Hva skal man ikke blogge om...?

Kjære bloggen,

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her. Beklager det...

Dette har meg og Hilde snakket lenge om at vi så gjerne ville begynne  bloggen slik, fordi vi syns det er så teit, at det er morsomt. Men jeg klarer det ikke. Det blir for kleint...

Vi har jo skrevet tidligere at det man hører mest rundt langbordet er "det må vi blogge om...". Hva er det da vi tenker at vi IKKE skal blogge om.....?

Våre gjester skal vi ikke blogge om. Det er selvsagt. Med mindre det er gode ting, og gjesten er informert. Men vi kan skrive om generelle observasjoner som når vi i påsken blir invadert av skinn-nikkerser fra Geilo. Vi kan skrive om at man blir oppgitt av alle som spiser matpakken sin på langbordet. Og når vi blir sint på de som fyrer opp primusen på langbordet, eller tenker de skal bruke bordene i dagligstuen til preppebord for skia. Vi blir også oppgitt når noen tenker de skal rense skia på hotellrommet, og starter brannalarmen, og full evakuering av hotellet. Men vi blogger ikke spesifikt om våre gjester. Der går grensen.

Personalet derimot byr vi litt mer på, og avslører gjerne og med store bokstaver flauser, missforståelser, manglende geografikunnskap. Vi er litt mer forsiktig å avsløre intriger, drama og når man glemmer litt hvilken seng man bodde i... Så vi byr gjerne på personalet, og da i samråd med personalet, men vi utleverer de ikke for mye. Vi kunne jo ha skrevet at resepsjonisten og kjøkkenassistenten har blitt samboere, men det gjør vi ikke.... Vi blogger heller ikke om ansatte som blir fryktelig sjalu uten grunn. Men det kunne vi...

Vi blogger om alle de som rir på reinsdyret etter en fest i Boggi`n. Vi kjenner ingen fotograf som har sittet der. Heller ikke kameraten hans (dette bare en test for å se om fotografen leser bloggen). Men det er mange som rir på reinsdyret, og det er mange som vet hvor bjørnen bor. Bjørnen er ofte med på fest. Det er nok ofte kjennetegnet på en god fest. Og for noen år siden bare bodde bjørnen i huset mitt, for det var lettest slik. Men bjørnen er sliten. Bjørnen sover faktisk. Han har også mistet fullstendig luktesansen. Men om anlendingen byr seg, så takker han kanskje ja til nok en nyttårsfeiring.

Vi blogger ikke om når det går to sett fotspor inn en dør, når det bare skulle være et sett fotspor inn døren. Vi blogger heller ikke om mystiske, men lett gjenkjennelige sko som står parkert lenge utenfor en dør der de ikke bor. Men vi får det med oss.

Vi blogger sjelden om politikk. Bare når det er nødvendig.

Vi blogger ikke om kjipe ting, som at vannlekkasjen kanskje var egentlig en kloakklekkasje. Vi blogger ikke om når det skjer ting med kloakken, som det har gjort i sommer. Derimot blogger vi gjerne for å si at det som skjedde med kloakken er fikset, og vi kan gå vinteren lettere (bokstavlig talt) i møte...

Vi blogger ikke om dårlig vær.

Vi blogger altfor lite om Egil på Stasjonen. Vi burde snart dedikere en blogg til Egil, og om alle hans faste rutiner, hans sedvanlige spøker... hans store skrekk er når noen bestiller togbillett bare 2 minutter før toget kommer; da ramses det opp hvordan han forsøker å drifte en travel stasjon og at man ikke bare kan komme her og kommer her og kjøpe billett når han egentlig skal ha på seg klær for å gå ut i god tid før toget ankommer.

Vi blogger altfor lite om alt det rare Ina sier og gjør. Det skal vi følge mer opp. Ina; denne vakre, høye, slanke, flotte finnmarkingen, som virkelig kan banne som en sjøulk. Hun som MÅ ha cola light klokka 10, etterfulgt av Finsebolle og kakao. Og før kl 12 har hun også spist en sjokolade. "Nei, nå må jeg ha en Fruktnøtt" (Ina-språk: Nej, nu må ha faen steike mæ ha en satans fruktnøtt). Ina som ikke egentlig er så glad i å gå på ski, og ler rått og hjerteløst når andre faller. Ina som er best på sin jobb og har kontroll på alt, tror fortsatt at uttrykket "for så vidt" heter "for så gitt". Så der er ho litt på tynt grunnlag... Eller het det gyngende grunn...?

Vi blogger heller ikke om de vi mistenker har holdt en liten, rolig fest i huset mitt, når jeg var på ferie. Men spriten som ble satt igjen, har gått til sommerfesten vi hadde på søndag. Det satte transe-Micke (også kjent som Bad Boy, Joyride, Bike Micke) stor pris på. Men vi blogger ikke om hvorfor Micke har kallenavnet Joyride. Men det blir morsomt når vi en gang kan gjøre det...

Vi blogger ikke om alle Finsebarna som bruker hotellet som sin stue hele døgnet. Men det burde vi kanskje også gjøre... Ut i snøen å leke!!

Vi blogger ikke om Ronny og at han holder hånd på perrongen. For han mener selv at jeg har sett feil. Men man skal vite at jeg bor på et sted hvor jeg får med meg alt... moahahah....!!

Så det er mange ting vi ikke blogger om. Noen ting vi burde blogge mer om. Der er emner vi aldri rører. Det er mange ting vi har veldig lyst å blogge om, og historier vi brenner etter å fortelle, men det er "ikkje lov å være slem". Men gode historier som får oss til å le, de blogger vi om.

(Vi blogger egentlig ikke om at vi bare har 25 følgere bloggen vår heller.... Men merket plutselig at jeg ble glad for at 18 følgere hadde blitt til 25. Det er bevegelse i riktig retning...)

Ha det bra, bloggen!

Merete

Hva?

Hva?
Er det virkelig 7. oktober?
Hvor ble det av sommeren?
Hvor er syklene og sykkelstativene?

Er vi virkelig kommet dit igjen? Til den tiden hvor alle forlater åstedet?
Til den tiden hvor vi forbereder oss mentalt på å stenge hotellet?
Er det seriøst snøstorm ute?  

Det er 7. oktober. Det er ingenting å diskutere. Rart er det uansett. Det føles som om sommeren består av to datoer, åpningsdato og stengedato. Tiden mellom de to datoene består av en stor tåke av sykler, syklister, fullt hotell og en herlig følelse av kaos og kontroll.   

Og hvor ble det av sommeren? Sommeren var her den. I både juni og juli hadde vi varme solfylte dager. Men det er lenge siden juli og vi mennesker har så lett for å glemme, så det er lett å spørre seg selv hvor det ble av sommeren? Sommeren var definitivt her, men sommeren er definitivt over også.

Skiinfo kaller dette som foregår utenfor vinduene for pudderalarm. Det er lovlig fuktig der ute, men det er faktisk hvitt rundt oss nå. Det er seriøst snøstorm ute. Snøstorm light i Finsesammenheng, men det er vind og snø. Mens de som har hund og må ut på tur mener det hadde vært greit om snøen holdt seg unna en stund til, er de fleste glade over at det hvite laget med snø har lagt seg. Og ekspertene her oppe strides i diskusjonen om denne snøen faktisk blir liggende eller ikke. Selv er jeg klar for vinteren, mørke regntunge og kalde høstkvelder er ikke min favoritt. Og Yr.no lover lave temperaturer og masse mer snø til uken, så jeg har trua på at denne snøen blir liggende!

Pudderalarm? www.yr.no

 

Syklene er på vei tilbake til lageret sitt i kjelleren på Tusenheimen. Det står kun et fåtall igjen ute. Sykkelsesongen er over.

På samme måten som syklene pakkes ned og vekk er det en rekke andre ting som minner oss på at vinteren er på vei. Benker og bord på perrongen er fjernet. Blomstene ved inngangspartiet fjernes. Hverken Ina med hund eller blomstene digger snøen. Steinene som verner om vår lille gressflekk på perrongen fjernes, snøkoordinatene vil ikke ha de der når de skal måke snø. Varmeovnen er skrudd på på kontoret og jeans er byttet ut med gore-tex. Snøen dekker vinduene og vi mister utsikten. 

Ja, det nærmer seg tid for å stenge hotellet. Men det gjenstår et par store arrangement før den tid kommer. Fjellitteratur går av stabelen neste helg og vi gleder oss. Anbefaler alle å sjekke programmet på www.fjellitteratur.no. Det er helt rått.

Så har vi nykommeren Folkefest på Hardingvis. Festen hvor vi skal lære mer om tradisjonene i Hardanger. Siderviser, smalahove, krotakaker, torader og dans. Selv er jeg opprinnelig fra Rosendal i Hardager så jeg kan nok litt mer om denne typen fester enn mange av de andre fjellgeitene her oppe. Og jeg gleder meg. Jeg vurderer å ta på hardangerbunaden, men vi får se, det er kanskje litt voldsomt? Det er fortsatt ledige plasser under helgen, så vi håper du tar turen!



Og ja, nå begynner våre ansatte å dra fra oss. En etter en bestememr seg for avreisedatoer. Det er jo like dritt hver gang det. Gang på gang lar man seg selv rive med og blir glad i alle disse menneskene som til slutt viser oss ryggen og drar. Det som er bra for oss er at Finse 1222 er et så fantastisk bra sted at våre ansatte velger å komme tilbake. De må bare hjem eller ut i verden og oppleve noe annet en liten stund. Vi på kontoret holder fortet. Merete og Ina har en måned ferie hver og Hilde flytter til distrikskontoret i Oslo. Men det er alltid en på plass her oppe. 



Alle spørsmålene er besvart. Det er 7. oktober, sommeren er over, syklene er pakket vekk, vi forbereder oss på å stenge hotellet den 23. oktober, vi forsøker å forsone oss med at alle drar og det er snøstorm ute. Denne snøstormen er riktignok bare en søt liten forsmak på hva som skal komme, men det er snø, vind og vinterlig der ute!

Hilde

I fare for å gjenta oss selv; alle gode ting er tre!

Ja, i fare for å gjenta oss selv så gjør vi det og sier at alle gode ting er tre. Forrige gang denne tittelen passet på et innlegg var da vi skrev om svenske navnetradisjoner. Det aller tøffeste i Sverige er jo naturligvis å ha tre navn.  Men det aller tøffeste (hvertfall for meg) på Finse er å sykle Rallarvegen tre ganger på fem dager. Noe jeg var så heldig å få avslutte denne sykkelsesongen med å gjøre.

Det startet med visningstur, 15 mennesker fra ulike norske bedrifter ankom Finse en torsdagkveld klare for å ta fatt på Rallarvegen dagen etter. Det er første gang jeg arrangerer visningstur, så jeg var ganske så spent. At de ankom i snøstorm var jo også et usikkerhetsmoment for sykkelturen. Arrangementet ble kickstartet med en velkomstdrink i Peisestuen, der hadde vi muligheten til å bli bedre kjent før vi satte oss til bords. At denne gjengen lot meg stå for all pratingen satte jeg stor pris på. Til middag var jeg tørr i munnen og tenkte at dette kunne bli to slitsomme dager. Men det løsnet under middagen og jeg pustet lettet ut, lot de andre stå for pratingen og passet på å le når det var forventet. Et av parene som var med på turen hadde ti års bryllupsdag denne dagen og under middagen måtte de to selvfølgelig opp på stolene sine og gi hverandre et bekreftende bryllupskyss. Vi andre klirret i glassene og jeg slappet endelig helt av og lo. Med ti cm snø på Finse ble det tidlig avgjort at vi tar toget til Hallingskeid og sykler derfra. Vi syklet til Flåm i sol og ankom after-bike med ølsmaking og nydelig lunsj på Ægir Bryggeri.

Det ble ingen tid til hvile etter turen. På fredag kveld ankom 25 vakre sjeler fra hovedstaden, gamle venner, nye venner og noen med følge. Mamma og pappa har mang en gang stilt meg spørsmålet "Blir dere aldri ferdig med å feste sånn som dere gjør". Som 30 åring svarer jeg muntert at jeg er redd vi aldri blir ferdig med det. Innad i gjengen har vi snakket om hvilken fantastisk gjeng vi er, spesielt når vi er på tur sammen. Som alle andre vennegjenger er vi den aller beste. Mange har kjent hverandre siden 1. klasse på barneskolen, men vi er enda ikke lei av hverandre, tvert i mot. Og helgen blir en fest, 30 er de nye 20 årene. At vi igjen måtte ta toget til Hallingskeid og sykle derfra, ga oss ekstra god tid på Ægir Bryggeri. Farlig. Det var en lystig gjeng som satte stor pris på å få lov å gå ut å ta bilder ved Kjosfossen på Flåmsbana på vei til fjells igjen....tæææææijk pictsja!

Tææææijk pictcha ved Kjosfossen. Foto: Ingrid Linjordet

Og når man har sendt denne fantastiske gjengen tilbake til sine leiligheter og sitt hverdagsliv i Oslo, ja så er det vel på tide å samle en ny fantastisk gjeng og dra på tur. Og hva passer vel bedre enn en sykkeltur på Rallarvegen? Tirsdag var det personalet ved Finse 1222 som skulle til pers. Værmeldingen var ikke helt på lag med oss, men vi bestemte oss allikevel for at vi skulle sykle hele veien fra Finse til Flåm. At vi syklet med snøen piskende i ansiktet rundt Fagernut syns vi bare er tøft, i ettertid hvertfall. Og nok engang avsluttes turen med after-bike rundt den varme peisen på Ægir Bryggeri med en iskald Indian Pale Ale i hånden. I det jeg satte meg godt tilrette foran peisen fastslo jeg i mitt stille sinn at jeg var blitt en stamgjest på Ægir.

Og for personalet var denne turen langt fra over. Vi dro videre på jakt etter flere vakre naturopplevelser og ankom Østerbø på kvelden. Vi begynte å kvinne og manne oss opp til å gå Aurlandsdalen dagen etter. Det ble ikke veldig sent den kvelden, men det var mange som var trøtte i trynet da vi møttes til frokost på onsdag. Den dagen vandret vi. Og vi vandret og gikk og vandret og gikk litt til. Aurlandsdalen er en fantastisk tur. Matpakkelunsjen inntaes på Sinjarheim, i tradisjon tro. Merete hadde lovet oss alle at det var en time fra Sinjarheim til endestoppet Vassbygdi. Jeg kunne ane litt motløshet i blikkene på noen av oss da vi fant ut at det er to timer derfra. Men alle var enige i at det var en fantastisk tur, tror jeg. Svenskene har noen ganger litt problemer med å forstå denne fjellvandringen vi nordmenn er så opphengt i.

Sykkelsesongen er over. Foto: Mikael Svensson

Og nå er vi ganske sikre på at vi ikke skal sykle Rallarvegen igjen før Rallarvegsrapportene skal skrives i juni 2012. Det er faktisk greit for meg. Og når vi nå har avsluttet Rallarvegssesongen er det synonymt med at vi blant annet har tid til å skrive blogg igjen. Jeg har sakte men sikkert begynt å forberede vinterpelsen og er klar for at snøen skal legge seg. Vi elsker vinteren på Finse!

Hilde