torsdag 15. desember 2011

+881631675163?

Hmmm...et ubesvart anrop og nummeret ser veldig veldig rart ut. Jeg tør selvfølgelig ikke ringe opp igjen, jeg tror jo at jeg blir lurt av noen som skal tjene penger på min naivitet. Min nysjerrighet dreper meg nesten, hvem er det som har ringt?

Hva gjør man? Jo, man googler "+88" og får opp mye urelevant informasjon. Så googler man "country code 88". Jeg får beskjed om at det ikke finnes noen land med den landekoden. Jeg leser også at det kan være fra Kongo hvor jeg ikke kjenner noen, eller Singapore hvor jeg heller ikke har så mange venner. Så er jeg så dristig at jeg googler hele nummeret. Og hva kommer opp? Jo, en link direkte inn på siden til Aleksander Gamme.

Det er satelitt telefon, det er fra Antarktis!!!

Og de som fnyser av det og ikke syns det er spesielt kan lukke bloggen nå og surfe videre på nettet. Jeg har aldri fått telefon fra Antarktis før og det var faktisk skikkelig gøyalt. Det som ikke var så gøyalt var at det var et ubesvart anrop. Men så, kvelden etter ringer dette rare nummeret igjen og jeg klarer å ta telefonen.

Og der vettu, langt der borte eller nede eller hva man sier, der hører jeg Gamme. På Finse var vi så heldige å få bli kjent med Aleksander Gamme i forbindelse med Expedition Finse. Vi lærte fort at Aleksander generelt er glad. Han hilser ikke på nye mennesker, han gir de en klem. Hvertfall var det det jeg fikk da jeg strakk ut den høflige hilsehånden min. Gamme liker Finse, vi liker Gamme og han har troa på ekspedisjonsfestivalen vår når vi er midt i de verste oppoverbakkene.
Fra Framheim på Expedition Finse 2011. Foto Stephanie Padtberg.

Og jeg har selvfølgelig hundre spørsmål. Hvordan ser det ut når du ser ut av teltet? Hvor har du vondt? Er turen som du ville at den skulle være? Rekker du hjem til Expedition Finse?

Om utsikten fra teltet ler han og sier at uttrykket less is more aldri har passet bedre. Og jeg tror jeg forstår. Han forteller at dagen har vært en 10'er. Han er sykt takknemlig for at sårene etter frostskadene på låret ikke lenger er åpne. Jeg tenker at mitt liv er sykt komfortabelt, selv når jeg går baklengs i snøstorm på Finse. Og Aleks virket rimelig motivert for å komme seg hjem til Expedition Finse. For å sitere han igjen; Hilde, om jeg ikke er hjemme til Expedition Finse så blir det overvintring og da er jeg i tilfelle sjukt tynn neste gang vi sees. Jeg ler og føler meg trygg på at en av våre viktige samarbeidspartnere vil rekke festivalen.

Vi følger bloggen til Aleksander Gamme hver dag og vi gleder oss til å se han igjen. Og for å si litt om turen hans, så har vi blitt fortalt at han skal gå fra Hercules Inlet, inn til polpunktet, tilbake til Hercules og til sist til Union Glacier, basen hvor de flyr inn. En tur på omlag 2500 kilometer, tur-retur polpunktet uten ekstra forsyninger eller kite. Vi forstår nok ikke helt omfanget av de fysiske anstrengelsene han utsetter seg selv for. Men vi sier WOW og lar oss imponere over motivasjon, turglede og positivtet. 


Aleksander Gamme, bilde hentet fra Gamme.no
Og vi på Finse 1222 er stolte over at vi får oppdateringer fra Antarktis. Vi er stolte over at Finse 1222 er med på Sydpolen, i tankene. Vi er også stolte over å ha så mange Finsefolk arbeidende der nede.

Min ekspedisjon er å komme seg hjem fra jobb, vinden har roet seg og jeg tror det skal bli en enkel liten tur med turglede og positivitet fordi sofa og tv er målet. Der er verre for den franske bulldog'en Herman som er med sin arkitektpappa til fjells for å tegne ny terasse på Finse 1222. Men Herminator er tapper, kaster seg ut i puddersnøen som rekker han til halsen og kommer seg hjem fra jobb hver dag. The Herminatior skal ut på ekspedisjon, vi må hjem til sofaen!

Ha en god kveld,
Hilde!

mandag 5. desember 2011

Det er helt normalt å gå baklengs på jobb på Finse!

Hvertfall når man bor i østenden av perrongen og skal til hotellet. Man hører jo at det knaker i husveggene og man kan kjenne hvordan vinden tar tak i bygningene. Utsikten fra stuevinduet er hvit, man ser ikke engang hotellet som ligger hundre meter unna. Man vet jo hvordan det er der ute, men igjen går man ut av huset med munnen åpen.

Og man vender ryggen mot vinden for å få igjen pusten. Som regel konkluderer man med at det er like greit å bare gå baklengs på jobb på slike dager. Om togsporene er snødd igjen må man navigerere etter stasjonen. Å runde hjørnet på stasjonen er den største utfordringen. Der ligger det speilblank is og vindkastene er ekstra sterke. Men vi overlevde turen til jobb i dag også.

Juletreet har fått vestavindsvingen i toppen
Nå sitter jeg og gruer meg til å gå på stasjonen for å sende to pakker. Å komme seg bort dit er intet problem, med vinden i ryggen tenker jeg man er der før man vet ordet av det. Å komme seg tilbake på jobb derimot er en ny kamp. Men så kommer man inn på hotellet til ferdig pyntet juletre, to brennende adventslys og lukten av nyskrellet mandarin. Roen senker seg og vi vet at vi er på rett sted. Her er det skikkelig julestemning. 

Julestemning på langbordet
På lørdag tasset jeg over perrongen i en meter snø, ordentlig puddersnø. Og Merete måtte svømme inn i sitt eget hus på kvelden. Hos henne er det slik at all snøen hovedsaklig legger seg rett foran døren. I stedet for å begynne å grave bort snøen, bestemte Merete seg for å svømme gjennom snøen, hun stupte i det, fant dørhåndtaket og da hun kom seg inn var hun SÅ glad....

Merete ønsker seg snorkel til jul...
Nå bærer det bort til stasjonen for min del, julekalendervinnere venter på pakkene sine, snøstorm er ingen unnskyldning her oppe.

Hilde

torsdag 1. desember 2011

Alt er som det skal nå!

Etter et par ukers jobbing fra distriktskontoret på Løkka i Oslo, er jeg nå endelig tilbake på hovedkontoret på Finse 1222. Og jeg kan fortelle dere at alt er som det skal være på Finse nå!

At det er hele 6 grader og strålende sol i Oslo den 1. desember hører hjemme i Oslo sin blogg. Men at det er snøstorm på Finse hører definitivt hjemme i vår blogg.

Hvorfor lærer man aldri at når det er whiteout på Finse med vindkast opp i 30 m/s så MÅ man holde munnen lukket når man går ut. Det er hele 6 måneder siden vi har sett kong vinter herje på Finse. Totalt ute av vinterrutinene steg jeg galant ut av toget med åpen munn og kjente hvordan vinden tok tak i meg og den tunge bag'en min. I det jeg fikk lukket munnen og kunne puste igjen, tenkte jeg "Nå er alt som det skal være på Finse".

Kong vinter herjer med hotellet!
Da jeg dro fra Finse var Merete på ferie. I dag ble jeg møtt av Merete da jeg kom av toget, det er en veldig bra greie Merete har på gang der, med å møte folk på perrongen. Sjefen er definitivt tilbake, hun skal pynte juletreet i kveld. Når man kommer inn på hotellet skal det normalt sett være tomt og rotete nå, men det er det ikke. Det er stinn brakke. Vi holder hotellet åpent i helgen for en stor gruppe som skal ha julebordet sitt her. Det kan diskuteres om det er sånn det pleier å være. Det er hvertfall ikke meg i mot at det lukter rent, at det lages kaffe og at man kan spise middag sammen med en liten gjeng på langbordet. Spør du meg er det sånn det skal være på Finse 1222.

Vi har allerede tettet et par vannlekkasjer, Merete har lyst på kontorpils, John Frode sier som vanlig at han ikke kan annet enn å klage når jeg spør hvordan det går, Ida lager middag på kjøkkenet, utsikten på kontoret er dekket av snø og jeg kjenner at jeg syns alt er sånn det skal være på Finse nå.

Kontorutsikten!
Merete vet det ikke enda, men jeg skal invitere meg selv til henne i dag og se på Nissene over skog og hei og kanskje ta en torsdagspils. Vi skal hvertfall være innendørs og vi skla nyte livet og tenke at alt er som det skal nå, vi har det bra og ingen har blåst bort.

Hilde

Pssst...jeg tror de som har vært her oppe i orkanen som har vart i flere dager har et litt annet syn på det hele. Det har visst vært noen røffe dager, men jeg er ganske sikker på at de syns dette er bedre og mer riktig enn regn og vind.