torsdag 23. august 2012

Finses flinkeste resepsjonist!

Jeg ler litt og resepsjonistene ler enda mer. Med god grunn.

I dag har alle resepsjonistene hatt møte. Når de har møte sier det seg selv at de trenger en vikar. Og hvem andre enn Hilde Vikane er bedre å spøøre da. Det skal vise seg at det hadde vært bedre å spørre hvem som helst andre. Hold deg fast når jeg nå forteller om min resepsjonsvakt som varte i underkant av en time.

Jeg ble fortalt at det var veldig rolig og at de snart var tilbake. Og til og begynne med var det slik. Jeg tok frem en avis og begynte å lese om denne pakken som de etter hundre år skal åpne og lot meg fascinere. Så kom "Kjell" og fortalte at han skulle ha tre øl og tre jäger. En typisk bestilling på Finse i disse dager. "Kjell" har selvfølgelig konto her. Jeg har blitt fortalt at ingen her har konto. Men jeg bestemmer meg for å benytte meg av bookingsystemet vårt, det som alle resepsjonistene hater. Når jeg søker han opp så sier bookingsystemet at han ikke eksisterer der. Fett.

Også prøver jeg på maskin nr. to. I mellomtiden har han funnet frem bekreftelsen og forteller meg at han har vært i kontakt med Moa, Jenny og gud vet hvem. Jeg kjenner jo de ganske godt og må bare le. Så går jeg inn på Magdas maskin og der finner jeg "Kjell". Det er greit, han skal få sette øl og jäger på kontoen sin. Men, øltappen står og spytter hvitt skum på meg. Som om jeg har gjort den noe vondt. Jeg bytter ikke ølfat så ofte, det ligger ikke i stillingsbeskrivelsen min heller. Men greit, jeg får låne Matti fra restauranten i fem minutter (ikke ti som jeg først spurte om). Hurra, han er dansk og ekspert på øl og ølkraner. Og jeg og "Kjell" blir gode venner.

Og mens jeg står der kommer klasse 7A på ca. 40 personer og jeg har en anelse om hva de skal. De skal selvfølgelig i Handlebu og kjøpe snop for de få kronene de har fått lov å ta med seg. Hurra tenker jeg igjen. Og i det jeg spør hva de ønsker så ringer telefonen. Jeg sier til klasse 7A fra Finsehytta at de må vente i to minutter. Men den hyggelige damen på telefonen har satt av ettermiddagen til å snakke med meg. To blir til ti minutter og klassen står der godtesyke og ville i blikket og stirrer på meg. En herre i gul og rask sykkeljakke brøyter seg frem gjennom klassen og vifter med vannflasken sin som er tom. Jeg smiler høflig og tenker at han sikkert ser at jeg har fått nok å henge fingrene i.

Etter telefonsamtalen ser jeg på syklisten i gul jakke og han vil selvfølgelig ha påfyll på vannflaska, det ante meg. Jeg forklarer hvor vannet finnes. Han forteller meg at snart kommer resten av gjengen hans og at de da gjerne vil sjekke inn. Jeg kjenner svetteperlene og er litt sjokkert over mine resepsjonsevener, som er usedvanlig dårlige. Jeg åpner Handlebu, og setter meg godt til rette i stolen, jeg har nemlig vært i Handlebu med klasse 7a før. De spør om prisene på alle sjokoladene, forteller meg hvilke sjokolader som er billigere og hvilke som er dyrere på Finsehytta. Jeg smører meg inn med ekstra mye tålmodighet der jeg sitter og hører på hvor dyrt de syns det er her. De ler av han søte som kjøpte to kortstokker i stedet for snop. Jeg tenker at det var fint gjort.

Til slutt har de kjøpt all sjokoladen de trenger for å overleve kvelden. Og jeg kan låse døren og sjekke stemningen i resepsjonen....eller ikke. Da kommer det to herrer, de har gått langtur og er ville etter karbohydrater sier de. Jeg er nødt til å be de vente litt, men lover å komme tilbake. I resepsjonen står det en haug med gule jakker, vennene til han med den gule jakken har kommet for å sjekke inn. Mibne øyne går i kryss, de ler av meg når jeg forklarer at jeg er vikar, men at løsningen er like rundt hjørnet. Jeg ser ingen annen løsning enn å gå dit hvor alle resepsjonistene våre har gjemt seg. Jeg forklarer at resepsjonsmøtet er over, jeg tror jeg sa at festen er over. Så ramser jeg opp alt jeg har gjort og de ler, de ler enda. Og de kaller meg VildeHilde. Sikkert fortjent, jeg følte jo at øynene gikk i kryss.

Og dette hadde jeg godt av. Jeg er den første som sier "Går det an å svare på telefonen der ute i resepsjonen eller". Og jeg er irritert når det ikke står noen og hjelper gjestene våre i Millibar. Nå vet jeg det. De er enten på bakrommet og henter ølfat, de sitter i Handlebu og forteller kidsa hva Kvikk Lunsj, Japp, Smil, Center og Melkesjokolade koster, før de selger de en kjærlighet på pinne (for det var billigst). Det er altså der de er. De sitter ikke på bakrommet og sladrer, de jobber, med store bokstaver J-O-B-B-E-R. Og jeg sitter på bakrommet, på kontoret og gruer meg til neste resepsjonsmøte.   

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar