Fascinerende!

"Klarer snart ikke å gå ute. Æsj" (John Frode).

"Shit" (magda).

"Det er tydelig at det slår hardt akkurat her. På andre siden av tunellen er det bare 8" (Ronny Finsås).

"Nå må den vinden gi seg" (Merete Aarskog).

"Uuæææh, jeg veltet tre ganger på vei til jobb" (Zara).  Vår vakre Zara kom faktisk flaksende til jobb, løp inn på hotellet og ropte ut døren "come and get me here motherf.....".

Det er jo umulig å få det varmt i lavvoen til gruppen i dag vel? (Magda)

I dag blåser det - i dag kan vi ut å seile (Ronny). Det er jo bare Ronny Finsås som kan finne på å tenke på skiseiling i dag. Enn så lenge sitter han på langbordet og drikker kaffe da.

Og ja, det er det vi snakker om på Finse i dag. Vinden. Igjen. Det blåser 19m/s, målestasjonen sier at kastene er oppe i 30m/s. Strømmen har gått ca. fem ganger til nå i dag. Den kommer tilbake etter tre sekunder. Og godt er det, men det begynner å bli irriterende å skru på PC'er og telefoner etter hvert strømbrudd. Det mest beleilige strømbruddet kom midt i utsjekken, samtidig som en ny gruppe sjekket inn. Det er blå himmel og solen titter frem innimellom kastene. Fascinerende vær sies det. Personlig har jeg sett dette før og syns det er mye mer fascinerende med strålende sol og null komma niks vind i luften.

Utsikten mot jernbanen...

Men det kommer. Det kommer. På fredag og lørdag og søndag. Hurra. Og ikke nok med det. 1m/s syns vi er skikkelig fascinerende faktisk. Så vi gleder oss til helgen. Den gule flekken øverst i høyre hjørne på værmeldingen ser vi forbi, men vi får nok ikke helt fred i værsjelene våre før den flekken er grønn.

Vi lot oss forresten også fascinere av vinduene i resepsjonen i dag. Første tanke var at vinduene hadde sprukket. Kom og se sa Merete. Neste tanke var at det var Alice Fangen som hadde vært der og streket opp grafer over hvordan det egentlig går her på hotellet. Det går opp og ned tydeligvis. Så kommer faktakongene fra vaktmesteravdelingen, med lange forklaringer på hvordan det har smeltet, lagt seg snø oppå og rent ned og så iset igjen. Eller noe sånt. Stilig er det uansett hva det kommer av.

Grafen går opp og ned...

Og om du spør hundekjørern hvordan det gikk å komme seg til Finse i vinden i går så svarer han; åååh, de va ikkje noko problem. Og det er klart at det blir hundekjøring i dag. Så lenge gjestene fortsatt ønsker det. Snakker om å oppleve den polare ånden fra et hundespann som vi reklamerer med. Finse er og blir ekte. Vi er bare brikker i værgudenes spill.

Med Cola Light i magen kan man boka hela dagen!

De fleste har fått med seg at vår kjære Ina har sluttet. Og selv om Ina ga oss masse å blogge om med sine rare uttrykk og med noe spesielle matvaner, så er det ikke det som gjør at vi ikke blogger like ofte. Vi har rett og slett slurvet litt med bloggskrivingen, men nå skal vi skjerpe oss.

Og den nye bookingansvarlige, Magdalena Mayer, fikk litt av en oppgave med å fylle Ina sine sko. Men det skal sies at hun gjør det med glans. Nå kan hun nesten alt og burde nok ha laget en e-post mal som sier "Ina har desverre sluttet, jeg er redd du må forholde deg til meg fra nå av". Dette fordi alle skal fortelle henne at hun bare kan spørre Ina hva forespørselen og de spesielle ønskene gjelder. Etter mange år som bookingansvarlig hadde Ina nemlig lært seg hvem som var allergiske mot hva, hvilke rom de forskjellige gjestene våre ønsket og ellers alt annet man selvfølgelig skal lagre i hodet om våre gjester.

Slik så det ut da Ina jobbet på kontoret på Finse 1222.

Og ikke bare har Magda lært seg nesten alt om nesten alle oppgavene sine, hun fyller Inas sko hva gjelder rare uttrykk, fordi hun er svensk. I sted kalte jeg henne dust, og etterpå ble jeg litt sjokkert over eget språk, det er et ord jeg ikke bruker til kollegaene mine så ofte. Så jeg la til at det var digg å si det til henne. E de nåt elakt det eller? Haha, ja svarte jeg. Og sånn går dagene. Jeg er fascniert når Magda sier hun skal ringe tilbake til gjestene våre om nån timme. Jeg liker uttrykket, det er så herlig diffust, og om det går en halvtime eller to timer, så ville vi nordmenn aldri kunne bli sure, hva er egentlig "nån timme"?

Og Ina var ikke utpreget high-tech. Merete kalte henne oldemor når det kom til tekniske saker og spenningen var stor da hun skulle laste ned Skype. Og nå, ja nå får vi høre det. Magda tar hevn for Ina. For en tid tilbake oppdaterte Magda Merete sin Iphone. Hun lo av Merete som aldri hadde gjort det før. Hun lo ikke like høyt da alle hennes nummer og applikasjoner forsvant i oppdateringssluket. Men Magda kan sånne ting, sånne tekniske ting som jeg og Merete ikke forstår noenting av. Og da Magda fikk laserpenn i posten tok det helt av for henne. Jeg satt hjemme i stuen på Crew og så på TV da telefonen ringte fra hotellet. Magda stod i Jøkulsalen og lyste med laser i stuen min og lurte på det funket... Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Det ble godt mottatt at pennen lyste helt fra Jøkulsalen og hjem til stuen min. Laserpenner var ikke bare kult på 90-tallet, på Finse er det fortsatt dødskult!

Og ikke nok med det. Den dagen vi fikk DYMO tech maskin på kontoret fikk Magdas hverdag en ny dimensjon. Det haglet navnelapper i alle retninger og på PC'en hennes står det "Med Cola Light i magen kan man boka hela dagen". Og det er det som er interessant, det kan virke som dårlige matvaner hører til rollen som bookingansvarlig. I bookingavdelingen går det fortsatt i Finseboller, snus og brus.I sted ble jeg vitne til en ny lek som daglig leder og bookingansvarlig tydeligvis startet med da jeg var i Oslo. Jeg tror leken kanskje heter "gissa vilken typ av Cola det her e". Merete gjettet at Magda hadde Cola light fordi det var så mye skum også trodde hun at hun selv hadde fått Cola zero. Jeg lo i mitt stille sinn og tenkte at nå er det på tide å blogge litt... Merete hadde feil, det var motsatt.   


Hahaha!


Og sånn går dagene på kontoret. Av og til hender det at vi jobber også. Blant annet sitter vi og ruger på et påskeprogram som kun mangler små detaljer før det er klart. Vi er så stolte over programmet og vi er så ivrige etter å få det ut til folket. Forhåpentligvis i dag. Og vi begynner å innse at vi muligens er et av de få steder som kanskje har snø i påsken. Velkommen til påskefeiring og vinter!

Og i helgen skal vi nyte solen. Vi skal jobbe opp påskefargen, litt før tiden. God helg til alle!

Hilde

SOL!!!!!!!

Ja, det er faktisk sol. Og jeg har lært at når man tillater seg å kritisere - slæsj - klage, ja så skal man også rose - slæsj - skryte når man har grunn til det. Så etter et heller værbittert innlegg forrige uke velger jeg nå å blogge om det fantastiske været på Finse.

Da det var på sitt verste forrige uke erkjente man at man hadde gått inn i et slags brakkesyke-modus. Og da dette ble skrevet hadde vi blitt lovet bedre vær, uten at vi turte tro på det. Men lørdag roet det seg og solen tittet til tider frem. Og vi var fornøyde. Da vi våknet søndag morgen til fire minus, blå himmel, strålende sol og ingen vind, ja da er det snakk om ekstase.

Framheim i storm
Foto: Stephanie Padtberg

Da handler det om å komme seg ut. Personlig løp jeg opp til Finse Skisenter med snowboardet under armen. Der møtte man noen andre Finse 1222 ansatte, de også med stjerner i øynene. Og man fikk aldri nok. Det var faktisk så fantastisk vær at man kunne sette seg ned og slappe av i noen minutter uten å bli kald. Og når man setter seg ned er man vitne til et yrende folkeliv. Noen er på vei til Klemsbu, mens andre går mot Jøkulen, Finse Skisenter er fullt av mennesker og den yngre garde bygger et hopp så stort at jeg holder meg laaangt unna. Det er fantastisk å være vitne til slik fjellglede og til og med kjenne denne fjellykken tett på kroppen. Og når jeg sier tett på kroppen så mener jeg det. Hoppet vi lekte på var ikke stort, men man klarte å skaffe seg både et og to blåmerker. Fjellykke tett på kroppen.

Og når heisen stenger, ja da er det bare å alliere seg med de som skal til Klemsbu med scooter og hente ned mat og utstyr. Og John Frode syns det er hyggelig med selskap. Og denne dagen ble det mye selskap inn til Klemsbu. Ida satt på scooteren. Ilse, Linnea og Pavlos satt i hengeren, mens jeg og Magda snørekjørte. Og hele veien inn til Klemsbu kunne man høre oss skrike ut hvor gøy dette var. Høye på fjellykke!

Og om ikke det skulle være nok på en dag, så klarte vi også å snike oss med når Egil og John Frode skulle til Sandå og til Kryvi sin hytte med både mennesker og ved. I fare for å våkne til ny snøstorm neste dag kunne vi rett og slett ikke få nok aktivitet og frisk luft.

Og det gjorde vi rett i. Denne uken kom regnet. Helt feil. Det skal ikke regne i februar og det forklarte jeg værgudene en kveld jeg lå og tenkte at jeg vil ha flere slike dager som søndag. Og for første gang i mitt liv ble jeg hørt. På torsdag kom kuldegradene igjen. Og jeg forklarte værgudene at vi ikke er interessert i is og holke. Så med kuldegradene kom snøen, perfekt. Og i dag våkner vi igjen til blå himmel, sol og ingen vind.

Utsikten fra langbordet på Finse 1222
Foto: Hilde Vikane

Det er så fortjent. Vi fortjener disse dagene. Og for å vise vår takknemlighet skal vi igjen komme oss ut. Ut - ut -ut. Merete går skitur med den fantastiske hunden Tind, Magda går tur med den søte mammaen sin. Og selv skal jeg snørekjøre til Klemsbu i ettermiddag. Det ga mersmak for å si det mildt.

Tind - fjellykke!
Foto: Merete Aarskog

Så fra Finse kan denne litt lange værrapporten konkluderes med et beskrivende ord; fjellykke. Kom dere til fjells, det er her lykken dyrkes!

Hilde