Juni-times er happy-times!

Om en uke er det full fart på Finse 1222 igjen. Hotellet åpner 29. juni. Og de av oss som har skjegg sitter og klør seg i det, hvor ble det av tiden? Hvor ble det av de stille og rolige dagene som vi nyter hvert sekund av? Juni går fort.

Og de vanlige junitingene skjer. Ismaskinens jevnlige bråk får skylden for alle påfunnene til Alice Fangen. Her om dagen fant jeg en ostepakke på kjølen med en liten osteskive i, den var tatt et jafs av. Man kunne se tennene som hadde tatt en god bit av osteskiven. Greit nok, ost er godt det, men å legge det tilbake på kjølen kan umulig være greit? Jeg velger å tro at oppegående mennesker ikke gjør det, så der får Alice Fangen skylden. Ufortjent er jeg redd.

Osteskiven...

Og vi har tømt kjølen for gammel mat to ganger allerede. Vi rekker ikke spise nok for å holde unna mugg og råte. Jeg har lært mye om diverse matvarers reaksjoner på å måtte være i live for lenge. Ingen nyttig lærdom, jeg kunne gjerne vært foruten. Nå er det melken som står for tur, den er sur og jeg fikk streng beskjed om å bestille ny. I dag våknet vi til ferskt brød, ny melk og friske grønnsaker fra ICA på Geilo. Allikevel valgte Micke å drikke melken som er sur. Og når man snakker om sur, så er det verdt å nevne at melkedrikkern selv ikke har så mye å komme med før kl. ni. Haha. Men det er greit, alle på Finse vet det nå. Noen mennesker  ønsker å være for seg selv frem til frokosten og kaffeen er inntatt . Sur melk kan være med å på å ødelegge en hel dag, så skjørt er det. I dag gikk det fint, litt sur melk var med på å få frem et smil. ICA på Geilo har forresten blitt Rimi, det liker vi ikke, det er for alltid ICA for oss. Noen faste holdepunkter må vi ha.

Og i juni går vandrerne av toget på Finse med planer om å gå lange turer. Som regel snakker de ikke norsk. Hvem er det som sender de hit? Hvorfor står det ikke i Lonely Planet at juni ikke er måneden for vandring på Finse? Burde vi satt opp et skilt på perrongen? Ut på tur? Ikke gå av her, utsett til juli, velkommen tilbake. Her om dagen kom det et par av toget, de var så sjokkerte over at det ikke blåste på Finse, så de gikk av for å oppleve det. Til stengt hotell, stengt DNT hytte og stengt stasjon. Hva skal man gjøre? Jeg hadde sagt at de fikk gå en tur, vente på stasjonens venterom og ta nattoget. Men vaktmesteren vår er verdens snilleste. Han hadde vondt av disse to menneskene og tilbød de gjesterommet på crew. Greit nok mente vi andre som bor der, det sjenerer ikke oss. Vi åpnet Handlebu og lot de handle litt mat og snop. Han prøvde seg på å kjøpe litt øl, men da satte frk. Vikane ned foten, kl. var jo over åtte. Og hva fikk jeg høre? At jeg måtte kunne være littegrann behjelpelig, litt rund i kantene... Det gikk i svart for meg og jeg forklarte han (ganske tydelig) litt om hvor behjelpelige og runde i kantene vi allerede hadde vært. Han gikk slukøret ut derfra, litt fortumlet kanskje, men mest takknemlig tror jeg. Vaktmestern så mest sjokkert ut.

Og vi bekymrer oss over Rallarvegen og snøsmeltingen. Vi teller snøfonner og snakker om når vi skal få se Finsevann igjen. Vi er litt usikre på dette. Men det blir ingen sykkeltur mellom Finse og Hallingskeid første uken i juli hvertfall. Men vi har fått noe å snakke om, hele tiden snakker vi om dette. Og når vi ikke snakker om det tenker vi på det.

Hvor er du Rallarvegen? (Bilde fra 2011)

Og nå er det den tredje junimåneden jeg opplever her oppe på Finse. Jeg kan derfor med sikkerhet og erfaring informere om at vi har få eller ingen avvik fra vår vante junihverdag. Det er fint å være på Finse nå. Jeg har slått meg til ro med at jeg ikke skal være på fjorden i båt, drikke hvitvin og spise reker på brygga, eller dra på Skaugum med venner en fredag kveld. Som Ibsen så overbærende, men vakkert sa: Mitt lavlandsliv har jeg levet ut;. her oppe på vidden er frihet og Gud. der nede famler de andre!

So long, vi gleder oss til å ta imot nytt personal til uken, til å sykle til Flåm og bli kjent med hverandre, til å åpne hotellet og ta imot våre kjære sommergjester!

Finse 1222 goes to Italy!

I lang tid har vi gledet oss. Når stormene har herjet rundt husene våre, når man var i ferd med å miste evnen til å glede seg over den flotte vinteren på Finse har vi kunnet glede oss til firmaturen vår til Verona, Italia. En fantastisk belønning til faste ansatte ved Finse 1222, lang mer enn vi noen gang ville forventet. Og som vi har gledet oss.

Vinmarker så lang øyet rekker. Foto: Hilde Vikane

7. juni. Hotellet er stengt, telefonvakt er fikset, koffertene er pakket fulle av sommerklær og hodene våre er fulle av forventninger. Målet med turen er å hente hjem Finsevinen. Høsten 2011 startet Merete et prosjekt i samarbeid med Moestue - vi skulle lage vår egen Finsevin. Hvorfor det ble akkurat Coffele som skulle lage Finsevinen er jeg litt usikker på, men gud bedre så glad jeg er for at det ble det. For en vingård, for en velkomst, for en familie, for en lunsj, for et sted og ikke minst for noen fantastisk gode viner de lager.

Coffele. Foto: Hilde Vikane

Vi blir tatt imot av sønnen i huset Alberto, som tar oss med på omvisning på gården. Vi lytter ivrig til hans historier om stedet,  gården, druene og vinen. Vi lar oss forstyrre litt av utsikten og kameraene er flittig i bruk. Etter omvisningen kommer datteren i huset hjem fra Canada, Chiara, et fyrverkeri, en sjarmerende og glad dame med en gård full av vin(druer). Ingen kan forstå at hun har vært på reise i timesvis, energinivået er overveldende.

Chiara Coffele. Foto: Hilde Vikane

Det kommer sparkling wine på bordet. Det serveres skinker, frukt, oster, oliven og vi tror et lite sekund at vi er i himmelen. Alle snakker om at om de noen gang skal gifte seg så må det bli på denne vingården.

Mmmm...Italiensk mat stiller i en egen klasse. Foto: Hilde Vikane 

Og rett før middagen kommer sjefen selv, mor-og far Coffele er på plass. Chiara har beskrevet han som en typisk Italiensk mann. Vi kan ikke si noe annet enn at om det er typisk Italiensk, så liker vi det typisk italienske ved han. Det hele blir understreket når han sier at han gjerne vil bytte sin kone, som fylte 70 den dagen, med alle de norske jentene han har fått på besøk.

Mr. & Mrs. Coffele, det mest sjarmerende paret i hele Italia. Foto: Hilde Vikane

Lunsjen serveres, nydelig Italiensk mat. Vinglassene er aldri tomme og det hentes en Ca' Visco fra 1996. Disse flaskene åpnes kun ved spesielle anledninger. Og familien Coffele får oss virkelig til å føle oss spesielle. Når de i tillegg mener at dette er den beste de selv har smakt noen gang, ja så....vi er målløse. Et vennepar kommer innom, med bursdagskake til Giovanna, 70 år skal feires og vi får være en del av det hele. Bursdagssang. Fiolin spilling. Vi er fulle av inntrykk. Herlig beruset. Vi er lykkelige. På menyen har de plassert de tre logoene sammen, Coffele, Moestue og Finse 1222. Det hele føles riktig. Vi har hentet hjem Finsevinen med stil.  

Lunsj med familien Coffele. Foto: Hilde Vikane

Og mens noen drømmer om å gifte seg på gården en gang (om veldig lenge), så tar vår kjære restaurantansvarlig Godro det et hakk videre. Han vil gifte seg med Chiara han, så fort som mulig. Han har jo møtt hele familien, han liker gården, han og Chiara er nesten like morsomme. Etter et ukjent antall glass vin virker det hele perfekt. Og om ikke lenge skal vi alle få smake Gordo Classico. Bildet til etiketten vil se ca. slik ut.

Gordo Classico 2011. Foto: Torstein Østenstad

På puben i Soave skjer det store, far Coffele stikker innom og Gordo ber om hans datter. Bartenderen lager alter. Vi andre ler så det gjør vondt, men far selv var skeptisk til hele giftemålet. Det ble med latteren. Og med bitterhet skal Gordo nå lage konkurrenten Gordo Classico. Vi ler oss i hjel.

Besøk på ysteri. Foto: Hilde Vikane

Vi kunne ha skrevet og skrevet og skrevet om turen, men vi forstår at detaljene nok er mest spennende for oss selv. Vi vil allikevel få med at vi var på ysteri og fikk smake verdens beste ost. Vi var på en annen vingård, Ca' La Bionda, smakte Amarone, Ripasso og Valpolicella. Nydelig. Vinen i skapene på Finse får ny betydning for oss.

Alessandro fra Ca' La Bionda. Foto: Hilde Vikane

Og maten, vi kunne skrevet side opp og side ned. Torstein fra Moestue hadde plukket ut de beste restaurantene, små perler, perler vi aldri hadde funnet på egenhånd. Pasta, lasagne, risotto, skinker, oster, oksekjake, trøffel, tiramisu. Torstein sørget for at glassene aldri var tomme og vinene var plukket med omhu, og historien bak vinen, vingårdene og produsentene ble fortalt. Takk til Torstein, som ledebil kan man si litt av hvert, men som restaurantguide var han excellent. Vin fra 1987! vi har flotta oss, vært storkarer/kvinner.

1987! Foto: Hilde Vikane

Vi er fulle av inntrykk, vi har ladet batteriene. Vi setter pris på grønnsaksuppe og Jøkulbrød igjen. Som Alessandro på Ca' La Bionda sa, the Italian lifestyle is not good for the weight. Kommentaren kom etter en historie om da han satt fast på vei ut av en vintønne. Tønnene må vaskes, han krøp inni tønna som han alltid hadde gjort, men innså da han satt fast på vei ut at han måtte endre livsstilen og at han skulle investere i et bedre vaskesystem. Nå hadde han gått ned ti kilo og investert 10.000 euro i et vaske system, han virket særs fornøyd med begge deler.

Vin... Foto: Hilde Vikane

Vi var turister i Venezia. Vi foreviget 20 av de 400 broene som binder byen sammen. Og vi konkluderte med at vi hadde vært på tidenes beste firmatur. Takk til Finse 1222 & Merete, Moestue & Torstein og takk til Stian fra Måkestad som også ble med på turen. Det var magisk.

Etikett til Finsevin. Foto: Hilde Vikane

Vi venter på Finsevinen, vi gleder oss til å se den, ta på den og smake på den. Det sies at den er på vei og vi kan på det sterkeste anbefale denne vinen til alle våre besøkende gjester i sommer.